Larvikittforekomster

Fargepill i larvikitt på en polert overflate.Larvikitt er en sjeldent vakker bergart, så langt i fra gråstein som man kan komme i geologiens verden. Nesten 90 prosent av larvikitten består av feltspat, og krystallene er sammensatt på en slik måte at det fremkommer et blått fargespill når lyset brytes i ørsmå lameller internt i dem.

Dette optiske fenomenet kaller vi gjerne for "iridescens" eller "Schiller-effekt". Det er den helt spesielle sammensetningen av feltspaten som er årsaken til dette,Ørsmå lameller i feltspatkrystallene, her sett i et elektronmikroskop, bestemmer om det er fargespill i krystallen og hvilken farge det er.en kompleks sammenblanding av to feltspattyper, der lameller av den ene opptrer i den andre. Når vi legger en larvikittprøve under elektronmikroskopet kan vi se disse lamellene tydelig. Fargespillet fremkommer bare der hvor de er spesielt tett, mens vi ikke får det der hvor det er større avstand mellom dem.

I tillegg til feltspat inneholder larvikitten små mengder mørke mineraler, slik som amfibol, olivin og biotitt, og de mest attraktive variantene fører små mengder av mineralet nefelin. I moderne geologisk nomenklatur klassifiserer larvikitten som monzonitt, men selv i dag er den gamle termen, gitt av geologen Waldemar Brøgger i 1890, gangbar og hyppig benyttet også internasjonalt.

Larvikittindustrien

Kart over Oslofeltet og utbredelsen av larvikittiske bergarter.

Sagete bruddvegger og blokkemner i larvikittbrudd, Tjølling.Store blokker av larvikitt, opp til 30 tonn, brytes i et trettitalls steinbrudd i områdene rundt Larvik. Disse sysselsetter mer enn 300 personer. Brytningen foregår skånsomt ved hjelp av linesaging, der en diamantkledd wire skjærer store snitt i fjellet. Dette er viktig for at blokkene skal bli så feilfri som mulig før de eksporteres til fabrikker over hele verden.

I fabrikkene skjæres blokkene opp til plater som poleres før de ender Salgsblokker klar for å transporteres ut til markedet.opp som fasadeplater, gulvflis, gravstein eller kjøkkenbenker. Det brytes i flere varianter av larvikitt. Tvedalen vest for Larvik er det største driftsområdet, og her tas ut en lys blå larvikitt som markedsføres under navnet Blue Pearl. Mørk larvikitt (Emerald Pearl og Bergan) brytes øst for Larvik i Tjølling. Det gjør også en middels lys type som kalles Marina Pearl.

Den siste av de kommersielt viktigste typene drives et godtUniversitetsbiblioteket i Oslo - eksempel på moderne brud av larvikitt i fasade. Bilde fra Statsbygg. stykke nord for Larvik ved Malerød. I 2007 ble det eksportert larvikitt for nærmere 600 millioner kroner.

En kort historikk

Selv om larvikittblokker ble brukt allerede i middelalderen til bygging av steinkirker, og fargespillet i feltspatkrystallene har vært kjent i hvert fall fra 1700-tallet, var det først i 1811 vi finner den første referansen til larvikitt som mulig råstoff til polert naturstein. På vegne av Det Kongelige Selskab for Norges Vel forfattet en viss Ohlsen et brev adressert til "Hr. Overlærer Flor", hvor vi har sakset Larvikitt brukt i Berg Gamle Kirke fra middelalderen.følgende sitat:

"Grev Reventlow yttrede Ønske om at et saa stort Brud af Labrador kunde findes, af derav kunde forarbeides Seuler til Ridder Salen i det igien opbygde Slot i København"

Ohlsen mente larvikitten (eller Labrador, som han kaller den) kunne benyttes til mange formål, og avslutter brevet med å påpeke dens nasjonale interesse: "...det er dog en Fædrelands Sag"

Men det skulle likevel ta lang tid før det ble larvikittdrift. Først i 1884 da Ferdinand Narvesen åpnet brudd i Fuglevik nær Stavern, kan vi si at larvikittbrytningen begynte for alvor. Så gikk det slag i slag, og fra NGU-geologen John Oxaals oversikt over brudd og forekomster fra 1916 ser vi at driften spredte seg som ild i tørt gress. I dag drives det på flere typer med ulike fargenyanser i Larvikområdet, og mer enn 300 personer er direkte sysselsatt i bransjen. Oxaals kart over larvikittbrudd anno 1916.

Geologisk forskning

Larvikittens ringstrukturer slik det er tolket av Petersen (1978).

Larvikitt har vært sentral i forskning om Oslofeltet, og det var geologen og statsmannen Waldemar Brøgger som først innså hvor unik bergarten var, og som ga den navnet "laurvikit" i sin avhandling fra 1890. Larvikittenes fargespill og mineralogiske sammensetning var gjenstand for flere forskningsprosjekter på 40- og 50-tallet, der blant annet sammenhengen mellom fargespill og avblandingslamellene i feltspatkornene ble påvist.

Men det var en danske som kastet lys over larvikittenes innbyrdes forhold og struktur. Jon Sten Petersens modell fra 1978 står fremdeles støtt. Petersen påviste at ulike enheter av larvikitt er atskilt av sirkulære grenser, slik at hele komplekset ser ut som en rekke ringformete legemer inni hverandre. Petersen påviste også at de østlige ringene er eldre enn de vestlige, noe han blant annet tolket ut fra en systematisk variasjon i mineralogi.

Else Ragnhild Neumann ved Universitetet i Oslo klarte rett etterpå å bevise Petersens modell geokjemisk, og samtidig at larvikitt og rombeporfyr er to sider av samme sak: Larvikitten er magmakammeret dypt under overflaten, rombeporfyren er lavaen som kom opp i dagen.

I nyere tid har Sven Dahlgren, som er regiongeolog for fylkene Buskerud, Telemark og Vestfold, understøttet Petersens ringstruktur ytterligere gjennom dateringer, der han ser at dannelsen av larvikittene skjedde i løpet av en periode på fire millioner år, mellom 293 og 297 millioner år siden ¿ eldst i øst og yngst i vest.

Kartlegging av industriell kvalitet

Ulike typer av larvikitt, basert på farge og struktur (kommersiell verdi). Klikk på bildet for stor versjon.I de senere årene har vi på NGU sett litt mer på den industrielle siden av larvikittene. For det er ingen tvil om at dette er en geologisk ressurs i verdensklasse. Og da må vi ta godt vare på den slik at også fremtidige generasjoner kan høste slik vi gjør.

Et kart over de forskjellige variantene av larvikitt var en begynnelse. Dette viser hvor vi har larvikittyper av forskjellig Polerte plater av en del vanlige larvikittyper. A) Kjerringviktype, B) Bergantype, C) og D) Klåstadtype, E) Stålakertype, F) Tvedaltype, G) Bassebu-Prestskjeggtype, H) Malerødtype. Klikk på bildet for stor versjon.markedsverdi, og vi gjenkjenner Petersens ringstrukturer i kartbildet. Ringstrukturene følger en intern planstruktur i larvikitten som vi kaller mineralorientering eller kløv. Feltspatkornene er oftest orientert slik at krystallenes største overflate danner denne planstrukturen. Dette er den retningen larvikitten helst skal sages langs for å få maksimalt fargespill. Derfor må brytningen innrettes i stor grad etter planstrukturen.

Men attraktive typer er ikke nok, bergarten må også være homogen og produserbar i store blokker. Det er flere geologiske fenomener som virker negativt på blokkvalitet og -størrelse, hvorav de viktigste er:

• Oppsprekning; hvis tettheten av naturlige sprekker i bergarten er for stor, blir andelen hele blokker for liten til at driften er lønnsom. Tett oppsprekning kan være tilknyttet forkastninger eller større sprekkesoner som følger daler og fordypninger i terrenget. Ofte ser vi slike sprekkesoner som "svermer" innenfor begrensete områder.
• "Åpen Kløv" er en lokal betegnelse på et fenomen som finnes i terrengoverflaten i særlig lyse larvikittyper. "Kløv" i larvikitt - definert ved paralellorienterte feltspatkrystaller ("stripning" diagonalt over bildet).Avlastning etter iserosjonen førte til små sprekkdannelser langs terrengoverflaten. Oftest sees disse som tynne og korte hvitfarget sprekker langs kløven. De kan forekomme opp til 15 meter under overflaten, og der hvor vi har "åpen kløv" må fjellet skrotes.
• Pegmatitter er betegnelsen på særlig grovkornete "årer" eller uregelmessige partier i larvikitten. Dette representerer restsmelte i larvikitten på et seint stadium i størkningsprosessen. Salgsblokkene må ikke Omvandling ("bleking") av larvikitt sammenlignet med "frisk" larvikitt av Malerød-type til venstre.inneholde pegmatitt, og slike partier må skrotes. I samme klasse som pegmatitter finner vi ganger av lava som har trengt inn i sprekker i larvikitten. Disse er imidlertid lettere å forholde seg til under driften enn pegmatittene, siden de er mer spredt og forutsigbar.
• Misfarging er en viktig årsak til kvalitetsreduksjon. Særlig gjelder dette "blekete" partier, enten som et gjennomgående trekk i bergarten eller som begrensete årer og "stikk". Blekingen skyldes en omvandling av feltspat til blant annet serisitt i et seint stadium av størkningen. Bleket larvikitt mister fargespillet og er derfor verdiløs. Ofte er blekete soner nært knyttet til pegmatittene. Rødlig og grønnlig misfarging er også vanlig, men først og fremst i forbindelse med tette sprekkesoner.

Når vi kombinerer typekartet med alle forhold som trekker kvaliteten ned, sitter vi igjen med et mye mer avgrenset bilde av hvor drivverdige forekomster av de enkelte typene finnes. Dette har vi sammenstilt i kart som kan benyttes i fremtidig arealforvaltning. Her ligger utfordingen til storsamfunnet; klarer vi å ivareta mesteparten av disse områdene, la være å bygge ut annen industri og boliger på dem?

Kart over enkeltforekomster av larvikitt, sortert etter viktighet.

Litteratur

Barth, T. F. W. 1945: Studies on the Igneous Rock Complex of the Oslo Region II. Systematic petrography of the plutonic rocks. Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, Skrifter. I. Mat.-Naturv. Klasse, 9, 104 s.
Berzelius, J. 1829: Undersøkning af et nytt mineral som innehåller en förut obekant jord. Kongliga Svenska Vetenskaps-Akademiens Handlingar, 1829, 1-30.
Brøgger, W. 1890. Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der Südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite. Zeitschrift für Krystallographie und Mineralogie 16: I-XVIII + 1-235 (Allgemeiner Theil), + 1-663 (Specieller Theil).
Dahlgren, S., Corfu, F. & Heaman, L. 1998: Datering av plutoner og pegmatitter i Larvik pluton-kompleks, sydlige Oslo Graben, ved hjelp av U-Pb isotoper i zirkon og baddeleyitt. Norsk Bergverksmuseum Skrift nr. 14, Kongsberg mineralsymposium 1998, s 32-39.
Dons, J. A. 1978: Terminology and history of investigations. In: Dons, J. A. & Larsen, B. T. (eds.) 1978: The Oslo Paleorift. A review and guide to excursions. NGU 337, Bulletin 45, 9-16
Heldal, T., Kjølle, I., Beard, L., Tegner, C. & Lynum, R. 1999: Kartlegging av larvikitt mellom Sandefjord og Porsgrunn. NGU rapport 99.059, 68 s
Kjølle, I., Heldal, T. & Gautneb, H. 2003: Forekomster av larvikitt - ressurskart. NGU report 2003.066, 9 s.
Larsen, B. T. & Olaussen, S. 2005: The Oslo Region. A study in classical Palaeozoic geology. Field guide to NGF's Centennial field trip, May 26. ¿ 28.
Neumann, E. R. 1978b: Petrology of the plutonic rocks. In: Dons, J. A. & Larsen, B. T. (eds.) 1978: The Oslo Paleorift. A review and guide to excursions. NGU 337, Bulletin 45, 25-34
Oxaal, J. 1916: Norsk Granitt. NGU 76, 220 pp
Petersen, J. S. 1978: Structure of the larvikite-lardalite complex, Oslo Region, Norway, and its evolution. Geologische Rundschau, Band 67, 330-342
Rosenqvist, I. T. 1965: Electron-microscope investigations of larvikite and tønsbergite feldspars. Norsk geologisk tidsskrift, 45, 69-71