Rosa-hvit kalkspat-dolomittmarmor av typen ”Norwegian Rose”. Marmoren er opprinnelig avsatt som konglomeratlag, atskilt av tynne sandsteinslag.
Det er i dag firmaet Norwegian Rose AS som bryter marmor i det tradisjonsrike bruddet i Løvgavlen utenfor Fauske. Marmorblokkene skjæres ut med wire kledd med diamantsegmenter, sorteres og selges til kunder over hele verden. I tillegg til den rosa og hvite marmoren inneholder forekomsten grå og hvit marmor, hvit finkornet dolomittmarmor samt små mengder gulhvit og grønnlig marmor. Den rosa og hvite marmoren regnes i dag som den mest eksklusive, en stein for velstående baderom og luksushoteller. Den gråhvites eksklusivitet er mer dempet, og publikum får selv vurdere neste gang de entrer avgangshallen på Gardermoen. Men den hvite dolomitten er en sjelden vare i dagens marked - i hvert fall som polerte plater. I dag nyttes forekomsten først og fremst som industrimineral.
Geologisk kart. Klikk på bildet for å se en større utgave.
Linesagbrytning i marmorlag. Foto: T. A. Heldal
Fire typer marmor: Norwegian Rose (øverst til venstre), Norwegian Green (øverst til høyre), Antique Foncé (nede til venstre) og Furuli dolomittmarmor (nede til høyre). Foto: NGUs arkiv.
Eventyrlig historie
J-H.L. Vogts oversiktskart over marmorforekomster rundt Fauske fra 1897. Klikk på bildet for å se en større utgave.
I 1765 fant en student ved navn Theodor Stiegler "et lidet stykke saa fin og hvid marmor, som man faar fra Italien" på Fauskeidet i Nordland. Studenten hadde reist til vår nordlige landsdel for å lete fram mineraler, og marmor i særdeleshet. Oppdragsgiver var Kong Fredrik den femte, "den pragtelskende og ødsle rococcostilens fyrste, som havde gjort marmor til sin specialitet", Men det skulle likevel gå 120 år før det ble noen drift ved de mektige nordlandske marmorleiene.
Vi regner med at driften startet på 1880-tallet. To foregangsmenn, H. Stoltz og Chr. Anker, startet opp sammen, men allerede i 1888 overtok Anker butikken alene. Noe senere ble dette til Den Ankerske Marmorforretning, som i de neste tiårene skulle dominere norsk marmorproduksjon.
I begynnelsen var det den hvite dolomittmarmoren (Furuli) som var mest i fokus, men etter hvert økte produksjonen av mer fargerik kalkspatmarmor og dolomitt-kalkspatmarmor. Undervariantene omfattet hvit og grå marmor (Antique Veiné og Antique Foncé), gul (Citron), grønnlig (Vêrdatré) og ikke minst den rosa-hvite, som i dag markedsføres under navnet ”Norwegian Rose”. Men i begynnelsen gikk denne også under fransk flagg med navn som ”Gloire” og ”Brêche Rosé”.
Manuelt arbeid i 1890-årene. Foto: J.-H. L. Vogt
Bergensinteriør fra 1950-tallet: Antique Foncé (gulv), Hermelin (vegg rundt heis) og Furuli (vegg langs trapp).På slutten av 1800-tallet var marmordriften en stor virksomhet. Det ble bygget 4 kilometer jernbane fra bruddet til kaien i Fauske, og en foredlingsfabrikk ble satt opp i Fredrikstad. I 1896 arbeidet det 130 mann i bruddene og 90 ved fabrikken! Store investeringer ble lagt i ny teknologi. Således ble det allerede i 1891 kjøpt inn belgiske linesager, og elektrisk lysanlegg ble installert i bruddene vinteren 1896-97.
Det er interessant å merke seg hvordan marmoren ble priset i 1897: toppris (500 kroner pr kubikkmeter) var for hvit kalkspamarmor med grå ”skyer” (Antique Veiné – i dag kalles den Hermelin), deretter kom den gule Citron. 
Rosa-hvit marmor i et hotell i Hong Kong. Foto: Norwegian Rose AS.Statuekvalitet av hvit dolomittmarmor var priset til 350 kroner, mens den vi kjenner best til i dag – Norwegian Rose – lå nesten lavest med kun 100 kroner. 100 år etter var situasjonen omtrent snudd på hodet!
I begynnelsen gikk det mye på fasadeplater og gulv. Etter hvert kom gravstein inn som produkt, og i 1900 sto 8 kvinner og hugget inn inskripsjoner i fabrikken. Servanter var et populært produkt i 1920-årene, og på bedriftens hjemmeside nevnes det at det i en periode ble sendt av gårde 150 servanter i uken til England.
Helt til 1965 styrte Ankerskes Marmorforretning butikken fra København. Da overtok gruveselskapet Bjørkåsen i Ballangen, som litt etter solgt videre til Norwegian Talc i Bergen. Men disse firmaene var ikke interessert i marmordrift, men derimot Ankerskes enorme kalksteinsrettigheter rundt om i landet. Så marmordriften hanglet helt til Schetne overtok i 1980. Da sto en ny gullalder for døren, og det ble investert i fabrikken på Fauske og i bruddet. Eksporten nådde nye høyder utover i 1980-årene. En av de største ordrene firmaet hadde var avgangshallen til Gardermoen flyplass. I 1999 overtok de ansatte fabrikken på Fauske, og i 2000 kjøpte Lundhs Labrador opp bruddet.
Vogts detaljkart av marmortyper ved Løvgavlen, 1897
Vogts tverrsnitt gjennom forekomstene, 1897
Konglomerat for kresne kunder
Størsteparten av Løvgavlen-forekomsten består av mange rosa-hvite marmorlag, atskilt av brunlig sandstein. Denne lagpakken heller rundt 20-30 grader mot syd, og hviler i sin helhet på et underlag av massiv, hvit dolomittmarmor og gråhvit kalkspatmarmor. Geologer vil raskt se at den rosa-hvite marmoren, og til dels den grålige er konglomeratavsetninger. For førstnevnte type (som vi heretter konsentrerer oss om) ser vi boller av hvit dolomitt blandet med rosa boller av kalkspatmarmor- og fylt med en grunnmasse av kalkspatmarmor, også den rosa. Konglomeratlagene er oftest linseformet og atskilt av tynne, kalkfattige sandsteinslag. Rundt om i bruddet er det stor variasjon i tykkelsen på konglomeratlagene så vel som størrelsen på bollene og fordelingen av dem. Med andre ord, marmoren varierer mye i utseende, farge og "renhet".
Bedriften betjener kresne kunder. De vet nøyaktig hvordan marmoren skal se ut. Når blokkene sorteres må man dermed ta hensyn til en rekke faktorer som påvirker prisen. Marmorkonglomerat med jevn fordeling av små boller regnes som den beste kvaliteten. Brukbar er også sorteringer med noe større boller, mens blekrosa varianter og typer med glimmer, kloritt og andre silikatmineraler innblandet i grunnmassen er mindre attraktiv, og dermed lavere priset. Hvis vi i tillegg tar med at marmorplatene må sages parallelt med lagningen for å oppnå den peneste strukturen og at man må unngå at platene inneholder sandsteinslag, er det ikke vanskelig å forstå at marmorbrytningen er en komplisert prosess som krever både teknisk dyktighet og veltrente øyne.
Overgangen fra hvit dolomitt i bunn til konglomeratlag oppå. Tverrsnitt fra marmorbruddet, tegnet av Victor Melezhik, NGU.
De øvre deler av forekomsten; konglomeratlag av Norwegian Rose type i bunn, lengre oppe sandstein og siltstein. Tverrsnitt fra marmorbruddet, tegnet av Victor Melezhik, NGU
Godt og varmt klima
Det er også en komplisert prosess, eller rettere sagt et samspill av prosesser, som har bidratt til å forme marmoren. Grunnlaget ble lagt under avsetning av konglomeratet for rundt 520 millioner år siden. Deretter ble disse avsetningene omdannet og deformert dypt nede i jordskorpa under den kaledonske fjellkjededannelsen, en møysommelig prosess som tok titalls millioner år.
Det store marmorleiene i denne delen av Nordland er dannet på en tid og et sted der det var godt og varmt. Det var gode forhold for dannelse av grunne plattformer med karbonat utenfor kysten. I våre dager ser vi tilsvarende utbygging av korallrev i ekvatoriale strøk på kloden. Den massive, hvite dolomitten representerer et fast underlag som konglomeratlagene ble avsatt på, og delvis erodert fra. Dette kan vi se i bruddets nordlige del. Her har vi en overgang fra dolomitt til konglomerat og breksjer hvor vi kan se store blokker av dolomitt, nesten i kontakt med underlaget de ble revet løs fra, og som "flyter" i breksjene.
I disse nedre breksjene ser vi ingen innblanding av annet materiale enn dolomitt fra underlaget. Av dette kan vi lese at dolomitten var konsolidert på avsetningstidspunktet, og at en eller annen hendelse, trolig et jordskjelv, påvirket kanten på karbonatplattformen slik at den ble fragmentert og blokker raste ut. Trolig førte den seismiske aktiviteten til en heving av plattformen til havoverflaten eller høyere, og at utrasningene foregikk i "kløfter", eller kanaler.
Over de nedre breksjene følger flere breksjelag, noe bedre sortert og med innslag av annet materiale enn dolomitt, blant annet boller av rosa kalkspatmarmor. Vi har tolket disse til å representere marine massestrømmer, det vil si utrasninger av tykke konglomeratlag i skråningen utenfor den hevete karbonatplattformen. De nevnte kanalene i den konsoliderte dolomitten har nå åpnet for transport av "fremmed" materiale fra land.
Rekonstruksjon av forholdene da konglomeratene ble avsatt, samt henvisninger til hvor de forskjellige typene er dannet. Tegning av Victor Melezhik, NGU.
Lagrekken bestemmer kvalitet
Videre oppover i sekvensen følger et tyvetalls lag med vekselvis konglomerat og sandstein. De bærer preg av å være avsatt fra sterke strømmer som dannes i skråningen (turbidittstrømmer). Hvert konglomeratlag representerer en slik strøm, avsatt pent og pyntelig i vifteformete avsetninger. Sandsteinslagene representerer rolige perioder mellom strømmene. Vi ser igjen mye "fremmed" materiale - både kalkspatboller og sandsteinslagene må ha en opprinnelse fra en kilde nærmere land. Utviklingen fra de nevnte massestrømmene til turbidittavsetninger tyder enten på en generell heving av havnivå eller at sedimentene er mer langtransportert. Vi heller til den sistnevnte muligheten, fordi bollene gjennomgående er bedre rundet (mer bearbeidet av erosjonen).
Med noen unntak er det en generell utvikling i forekomsten fra tykke konglomeratlag i bunn til tynne i toppen, det vil si avtakende tilførsel av sedimenter. Vi ser også at de tykke lagene gjennomgående har større boller enn de tynne, og at de enkelte lagene har størst boller i den tykkeste delen og avtakende bollestørrelse etter hvert som de kiler ut. Dette har selvsagt implikasjoner for marmordriften- Ikke bare må man finne de lagene som er tykke nok til å gi ønsket blokkstørrelse, men utseende på marmoren (og dermed prisen) varierer i henhold til konglomeratlagenes tykkelse. Tykke lag gir mer stormønstret marmor enn tynne, og lagenes flanker er mer småmønstret enn de sentrale deler. Totalt for hele forekomsten er det følgelig kun et fåtall av konglomeratlagene som er drivverdige.
Deformasjon og omdanning
Etter avsetning ble lagene overleiret av flere kilometer med andre sedimenter, og under den kaledonske fjellkjededannelsen ble kalksteinen omdannet og plastisk deformert.
Vi kan se flere faser med slik deformasjon. Den første medførte en flattrykning av de "mykeste" bollene (kalkspatmarmor) og mekanisk rotasjon og noe flattrykning av de "harde" (dolomitt). Senere ble de flattrykte bollene foldet og dolomittbollene roterte inn i akseplanene til større folder. De ble også strukket parallelt med aksene til disse foldene.
Samlet har deformasjonen ikke vært mer omfattende enn at avsetningsstrukturer fremdeles er gjenkjennelig i forekomsten. Samtidig har den vært akkurat passe for å få fram mønsteret av avlange hvite dolomittboller på en rosa bakgrunn som markedet setter slik pris på. I bruddet ser vi også noen spektakulære skyveforkastninger, til glede for geologer, men til fortvilelse for marmorbedriften. Kvaliteten på marmoren blir nemlig ødelagt i umiddelbar nærhet av slike.
Unik forekomst
Vi kan til slutt dvele litt ved de geologiske forutsetninger som ligger bak Fauskemarmorens dannelse. Steinens kommersielle verdi er knyttet til blandingen av to komponenter, hvit dolomitt og rosa kalkspatmarmor. Førstnevnte fra en lokal kilde, sistnevnte fra en ukjent kilde lengre borte. Annet materiale, slik som silikatmineraler, vil redusere verdien. Og her kommer vi inn på noen viktige begrensninger. Marmor av denne type kan kun dannes på en relativt bratt skråning utenfor en karbonatplattform.
Avsetningene må hvile på dolomitt, og tektonisk aktivitet er essensielt for å heve plattformen og dermed bidra til fragmentering av den og dannelse av en kanal som kan gi tilførsel av riktig type og en passe mengde boller av kalkspatmarmor fra en fjern kilde. Sedimentene må så gjennomgå omdanning innenfor et bestemt temperaturintervall, og deformasjonsgraden må være lavere enn normalt for området.
Det er med andre ord, mange forutsetninger som skal klaffe, og statistisk sett er sjansen for å finne mange forekomster av denne kvaliteten meget liten. Forekomsten utenfor Fauske er derfor også unik i verdenssammenheng.
Løvgavlen bruddet sett fra vest. Foto: T. Heldal, NGU
Litteratur