I sistnevnte prosjekt er også de deler av Drammensgranittent som ligger i Vestfold undersøkt, i tillegg til at en del områder i Buskerud ble undersøkt på nytt og i større detalj en det som var gjort i 1996.
Feltarbeidet ble utført sommeren 2001 og 2002, med ca. en ukes varighet hvert år. I 2004 ble samtlige gamle brudd og potensielle nye driftsområder besøkt på nytt, og deres lokalisering og omriss ble digitalt registrert.
Geologisk kart over drammensgranitten med avmerkete natursteinsforekomster.
Tidligere produksjon av drammensgranitt
Syretårn ved Rjukan fabrikker, bygget i drammensgranitt, eneste gjenværede av 72 tårn.Historisk sett har drammensgranitten vært en av de viktigste natursteinsprovinser i landet (Oxaal 1916), mens produksjonen i dag er ganske beskjeden. De viktigste historiske bruddområdene var Hyggen, Røyken, Svelvik og Nedre Eiker (Solbergelva), hvorav driften ved Hyggen var av særlig stor betydning.
I Nedre Eiker og i Svelvikområdet er de fleste gamle bruddene for lengst blitt en del av boligområder og det er vanskelig å kunne besøke dem i dag. NGUs database over mineralressursforekomster har oppdatert informasjon om beliggenhet og størrelse for de fleste av disse forekomstene.
Produksjonen hadde sin topp-periode i årene 1900-1914. Like før og etter 2. verdenskrig foregikk produksjonen i hovedsak i Hyggenområdet før den ble nedlagt på 1960-tallet. Av produktene som ble framstilt var kai-, dokk- og bygningsstein de viktigste, men det ble også produsert gatestein og gravsteiner. Drammensgranitten er forholdsvis grovkornet og kvartsrik.
Dette gjorde den spesielt egnet til framstilling av spesialprodukter slik som cellulose-slipestein og syreheller. Syrehellene var et unikt spesialprodukt som drammensgranitten var spesielt egnet til, dvs. blokkstein til bygging av syretårn for salpetersyreproduksjon som ledd i framstilling av kunstgjødsel. Det var viktig at steinen var spesielt motstandsdyktig mot syreangrep over lang tid. Ved de gamle Rjukan frabrikker (Rjukan I og II) var det i sin tid 72 syretårn - hvert er ca. 20 meter høyt og bygget av 200 syresteiner pluss steiner til bunn og lokk (total 200m3 stein per tårn). Syreheller ble også eksportert over hele Europa. I dag er bare ett av disse unike tårnene bevart.
Drammensgranittens geologi
For forklaring av geologiske faguttrykk klikk her.
Opptreden og geologisk inndeling av drammensgranitten er vist på det geologiske kartet. I tillegg til disse typene opptrer det aplittiske og pegmatittiske ganger og uregelmessige seggresjoner, hovedsakelig konsentrert i den sentrale delen. Den geologiske kartlegging av hele drammensgranittiten ble utført av R. Trønnes på midten av 1980-tallet (Trønnes & Brandon 1992).
Den vanligste varianten er en grovkornet granitt (3-5mm kornstørrelse) som innholder mindre enn 3-5 % oligoklas sammen med kvarts (30-35 %) og perthittisk feltspat (60-65%). Vest for drammenskalderaen opptrer en variant med 5-10% oligoklas. Oligoklas-krystallene er ofte bleket, i mikroskop sees også at rødt jernoksyd (hematitt) er utfelt langs korngrensene og i sprekker i den blekete feltspaten. Det er dette som gir drammensgranitten sitt hvit-flekkete mønster i en rødlig grunnmasse.
En grovkornet porfyrisk variant opptrer i en 2 km bred sone langs den sydlige margin av granitten. 8-15mm store krystaller av feltspat opptrer i en matriks av granitt. Denne varianten har også et høyt innhold av aksessoriske mineraler slik som titanitt, zirkon og ilmenitt. En gradvis overgang til mer jevnkornet granitt opptrer mot nordvest.
Syd for drammenskalderaen er den grovkornete varianten kuttet av en sirkulær rapakivi-granitt. Denne kjennetegnes ved å ha 5-15mm store, sonerte feltspatkrystaller med perthitisk kjerne og albittisk randsone i en finkornet kvartsrik, grunnmasse. Feltspatkrystallene utgjør ca. 50% av volumet.
Den sentrale del av drammensgranitten er dominert av fin- til middelskornet granitt. Tre forskjellige varianter porfyrittisk granitt er kartlagt.
Mikrokrystallinsk kvarts-feltspat porfyrittisk granitt opptrer i området NV for Svelvik. Feneokrystallene i denne er 3-5mm store. Rett øst for denne kroppen opptrer en aplittisk porfyr med 1-3mm store fenokrystaller.
I natursteinssammenheng er det bare de grovkornete og middelskornete variantene av granitten som er og har vært interessante for produksjon.
Kløv og oppsprekking
I granittiske bergarter opptrer som regel alltid flere sett med systematiske sprekker. De best utviklete vertikale eller tilnærmet vertikale sprekkesett kalles kløv og vinkelrett på dette opptrer et som regel noen mindre utviklete sprekkesett som kalles bust. I tillegg finnes alltid et horisontalt eller svakthellende sprekkesett som kalles bunnkløv eller benking.
Avstanden mellom og opptreden av disse sprekkene begrenser en blokksteinsforekomsts blokkstørrelse og dermed også drivbarhet. I tidligere tider da mekaniske utstyr hadde begrensete muligheter til å håndtere virkelig store blokker ønsket man oppsprekning som var ideell for det utstyret som ble brukt. I dag ønsker man fjellet så massivt som mulig. Kløv, bust og benking må ikke forveksles med tilfeldig opptredende sprekker og stikk.
Oppsprekking i drammensgranitten karakteriseres at kløv og bust er omtrent like godt utviklet og at bunnkløven, eller benkingen er meget godt utviklet, kanskje bedre enn i de fleste andre blokksteinsområder (Halden, Larvik).
Drammensgranitten, og så vel hele Oslofeltet er gjennomsatt av forkastninger og store, dominerende sprekkesystemer. Dette sees i felt ved at et ellers massivt område plutselig kan være fullstendig gjennomsatt av tilnærmet parallelle sprekker og derfor helt ubrukelig til blokkstein. Utenfor slike områder kan bergarten være massiv og fin.
Tidligere produksjonsområder
De viktigste forekomster i Røykenområdet, rød farge viser forekomstens omriss. Ovnerud er forekomsten som er i drift i dag.Det viktigste produkjonsområdet fram til midten av 1960-tallet var Hyggen- og Røykenområdet med området rundt Kinnartangen som kanskje det aller viktigste.
Her ble det drevet på en stein som er temmelig lik den som den som i dag er i produksjon.
Driftsforholdene var imidlertid enklere og oppsprekningen noe større enn i det felt som produseres i dag. Dette var imidlertid den gang en fordel da det ga lettere håndterbar blokk.
Fra bruddområdet ved Kinnartangen, meste av bruddene er gjengrodd, noen delvis ferdig stilte blokk ligger igjen.Et annet betydelig produksjonsområde var Gleinåsen. Her ser det ut til å ha vært drevet på svært massivt fjell. Den naturlige benkingen kan til tider bli 3-4 meter.
Forholdsvis stor blokk synes å ha vært produsert ved Gleinåsen, og en del emner til søyler og lignende ligger igjen. I dag er Gleinåsen for lengst bygget ut til boligområde.
Bruddet ved Gleinåsen.
Dagens produksjonsområder
JOGRAs brudd ved Høgåsen (Ovnerud). Ved Høgåsen (Ovnreud) driver JOGRA A/S produksjon i et ca. 300 m. langt og 150 m. bredt bruddområde. Det drives for tiden på 2 bruddområder og driften gjøres på 3 nivåer.
Dagens bruddområde er ikke spesielt massivt, det er karakteristisk at denne åsen er gjennomsatt av soner med tett utvikling av vertikale sprekker som stryker i nordøstlig retning. Mellom disse sonene er det imidlertid partier med meget bra fjell. Det produseres også blokk til produkter som ikke krever altfor stor blokk (2-3m3), dette gjør at skrotmengden kan holdes på et akseptabelt nivå. Reservene ser, så langt det kan vurderes, ut til å være brukbare.
Det er muligheter for drift i sydøstlig retning i en distanse minst 2 ganger det som har vært drevet fram til i dag. Vestover og rett sør er det ikke muligheter for utvidelse av bruddområdet pga bebyggelse.
Nye potensielle forekomster
Drammensområdet (inklusive Hurum, Røyken og Svelvik) er områder det foregår mye boligutbygging samtidig som det foregår en god del produksjon av byggeråstoff. I tillegg til blokksteinsproduksjonen ved Høgåsen foregår det pukkproduksjon ved Gjellebekk og ved Sætre. Det er derfor interessant å avgrense områder som kan være råstoff for en framtidig utnyttelse og som ikke vil komme i konflikt med annen utbygging, slik at disse områdene kan komme inn i kommunenes arealplanlegging.
Rødbykollen
Rødbykollen ligger langs skogsbilveien mellom Klokkarstua og Tofte, like øst for Rødbyvannet. Allerede i 1996 ble området beskrevet som interessant og en polert testplate ble laget (Heldal og Gautneb 1996). Rødbykollen må sies å være blant de mest massive granittpartier som finnes i området, som samtidig ikke kommer i konflikt med noen bebyggelse. Langs østsiden av kollen, i skråningen ned mot veien, opptrer granitten i svært massive sva, med lite vertikale sprekker og en godt utviklet benking. Det er ikke uvanlig å se flattliggende benker med over 2.5 meters vertikal tykkelse. Hvis det skulle oppstå råstoffproblemer ved dagens brudd i Røyken, eller en skulle ønske å anlegge et nytt bruddområde, er det klart at Rødbykollen vil være ett av de mest interessante områdene.
Kart over Svelvikområdet som viser beliggenhet av potensielle nye bruddområder.
 Massive sva i Drammensgranitt på østsiden av Rødbykollen. |
 Meget massiv granitt med tykk benking på vestsiden av Rødbykollen. |
Auke
Svelvikområdet var tidligere et av områdene der det foregikk betydelig produksjon. Mesteparten av de gamle bruddene lå forholdsvis nært Svelvik havn. Disse er i dag omgitt av bebyggelse og lite aktuelle som ressurser. Det kvartære "raet" krysser Drammensfjorden ved Svelvik og meget tykke løsmasseavsetninger finnes her. Nær tettstedet Svelvik er det derfor liten mulighet for prospektering etter nye forekomster.
Noen km sør for Svelvik nær gården Auke ble det under feltarbeidet funnet områder med massiv granitt og her ligger også flere nedlagte brudd. Driften ved Auke har vært liten og det er tydelig at driftsforholdene har vært enkle og den største håndterbare blokkstørrelse forholdsvis liten.
Imidlertid har dette området potensiale for nye brudd og det er flere skogsbilveier i området som gjør adkomsten brukbar. Langs hele åssiden fra Auke og nordover mot Knem har granitten brukbar massivitet. Dette området bør vurderes hvis nye framtidige produksjonsområder ønskes. Beliggenheten er dog ikke like avskjermet som ved Rødbykollen.
Beskrivelse av polerte testplater
Det ble samlet inn blokk i størrelse ca. 30x30x30 cm for produksjon av testplater. Dette gjøres for å kunne sammenligne de forskjellige bergartenes teksturelle variasjoner og deres slipe og poleringsegenskaper.
Rent teksturelt avviker Høgåstypen fra de 2 andre ved å inneholde karakteristiske hvite (blekete) feltspat fenokrystaller. Den gjennomsnittlige kornstørrelse er også noe mindre. Alle tre varianter har samme egenskaper når det gjelder saging, sliping og polering. Stein fra de andre lokalitetene har en jevnere farge, kvartsinnholdet er omtrent likt for alle tre varianter.
Det er klart at hvis natursteinsindustrien ønsker nye driftsområder kan ressursene i de beskrevne områdene ved Rødbykollen og Auke være svært interessante, men granitten er fargemessig og teksturelt ganske forskjellig fra det som er i produksjon i dag.
Polert plate av Drammensgranitt fra Høgåsen (Ovnerud).
Polert plate av granitt fra Rødbykollen.
Forklaring av noen geologiske faguttrykk
Sjekk også det nettbaserte geologiske leksikon som du finner her.
Fenokrystaller: Relativt store krystallinske korn i en magmatiske bergart, f. eks. strøkornene i en porfyr.
Ilmenitt: Titanjernstein, mineral med sammensetning FeTiO3. Vanlig som metalliske, sorte korn i mange magmatiske bergarter, særlig gabbro, dioritt og anortositt, hvor det kan være konsentrert som malmforekomster.
Oligoklas: Varietet av mineralet plagioklas, karakterisert ved å inneholde 10-30 prosent ren kalsium-feltspat (An10-30).
Perthitt: Alkalifeltspat som består av kalirik feltspat med tallrike inneslutninger av natriumrik feltspat (vanligvis albitt). Inneslutningene har form som nær parallelle strenger, filmer, linser eller årer og flekker, og perthitten gis gjerne navn etter formen av disse.
Porfyrittisk: Uttrykk benyttet om en struktur i magmatiske bergarter, karakterisert ved at det ligger større krystaller (fenokrystaller) i en mer finkornet eller glassaktig grunnmasse.
Rapakivi (av finsk ord for 'råtten stein'): Varietet av granitt med biotitt og amfibol og karakterisert ved store, eggformede krystaller ('ovoider') av alkalifeltspat, som kan ha en lys rand av plagioklas. Fargen er helst rød og bergarten er utbredt over storeområder i Russland, Finland og Sverige
Titanitt: Mineral med sammensetning, CaTiSiO5. Yttrium kan inngå, og mineralet har da blitt kalt for yttreotitanitt. Oftest brunlig, med svak diamantglans, og kan danne krystaller som minner om tykke konvolutter.
Zirkon: Mineral med sammensetning ZrSiO4. Inneholder ofte radioaktive elementer som thorium og uran, som noen ganger kan gjøre mineralet metamikt og nesten amorft, malakon, alvitt.