Basemetallene omfatter kobber (Cu), sink (Zn), bly (Pb), tinn (Sn), aluminium (Al), nikkel (Ni) og kobolt (Co). De to sistnevnte brukes imidlertid i jernlegeringer og er beskrevet under denne kategorien.
Kobber (Cu)
Kobber fremstilles hovedsakelig fra kobber-sulfid-konsentrater som utvinnes fra følgende forekomsttyper:
- Forekomster knyttet til vulkansk aktivitet som granittiske intrusjoner ved øybuer (porfyr-type) og kontinentkanter (Cu-skarnmalmer)
- Hydrotermale (metallrike, varme) løsninger
- Kobbersulfidrike sedimentære bergarter
- Gangforekomster med kobbersulfider som stedvis er store og rike nok til å bli utnyttet
Kobberkis fra Joma
En del malmer har fått mindre betydning som råstoffkilde enn tidligere. Dette gjelder gedigent kobber i sandsteinsforekomster og forekomster knyttet til lag av basalt og sandstein. Med visse unntak gjelder dette i tillegg malmer der kobbersulfider og rent (gedigent) kobber har kommet på plass etter at bergarten forøvrig har blitt dannet. For eksempel ved utfelling fra sirkulerende gasser og væsker i porer og sprekker (impregnasjonsmalmer).
Kobber brukes først og fremst som kobbertråd til elektriske ledere og i elektronikk, for eksempel trykte kretskort. Kobber legeres med gull og sølv til smykker, med tinn til bronse og med sink til messing.
I Norge er det for tiden ingen utvinning av kobber, men det prospekteres (letes) etter kobberforekomster i Finnmark, spesielt ved Repparfjord. Det prospekteres også i de gamle gruvene på Mofjellet ved Mo i Rana i Nordland, hvor det tidligere ble utvunnet sink, bly og kobber.
Det ble produsert kobber fra Guldnes i Midtre Telemark i 1520-årene, Moisesberg i Fyresdal i 1540-årene og på Kvikne fra 1653. Større produksjon ble det ikke før kisforekomstene spesielt i Røros, Løkken, Folldal og Sulitjelma ble åpnet i henholdsvis 1644, 1654, 1748 og 1891. Andre viktige forekomster som ikke lenger er i drift var Tverrfjellet, Joma, Gjersvik og Killingdal.
I 2006 ble det i verden produsert 15.3 millioner tonn kobber. De tre største produsentene var Chile, USA og Peru, som alle har gigantiske porfyr-type kobberforekomster (kilde: USGS).
Sink (Zn)
Sink utvinnes hovedsakelig fra sinkblende som opptrer i en rekke forskjellige typer av komplekse sulfidmalmer. Disse er blant annet dannet ved at metallrike varme løsninger (hydrotermale) har kommet i kontakt med kaldt sjøvann slik at metallholdige mineraler er avsatt:
- Ved forkastninger knyttet til sedimentære bassenger (sedex) og i vulkanske øybuer (volcex)
- I grunne havområder langs erosjonskanter (Mississippi Valley-type)
Sink-forekomster finnes også i følgende forekomsttyper:
- I kontaktsoner rundt granitter som har trengt inn i karbonatbergarter (skarnforekomster)
- I sandssteinsforekomster langs fjellkjedekanter.
- Som gangforekomster med sinkblende, men disse er av underordnet betydning.
Sink brukes i stor grad til galvanisering, som anode i batterier, pigment i maling (sinkoksid) og i legering med kobber til messing.
I Norge er det for tiden (2008) ingen utvinning av sink, men det prospekteres i de gamle gruvene på Mofjellet ved Mo i Rana i Nordland, hvor det tidligere ble utvunnet sink, bly og kobber. Det er også interesse for sink-potensialet i Grongfeltet, Østerdalen og Røros-området, hvor det inntil nylig var leteaktivitet.
Det har vært drift på en rekke sinkforekomster i den kaledonske fjellkjeden. Viktige forekomster er Bleikvassli, Mofjellet, Tverrfjellet, Løkken, flere forekomster i Folldal og Røros, Joma, Gjersvik og Killingdal. Dette er alle hydrotermale ekshalative forekomster tilknyttet eller assosiert med vulkanske eller sedimentære bergarter.
I sandsteinene langs randen av den kaledonske fjellkjeden i Norge og Sverige er det også en rekke forekomster av sinkblende sammen med blyglans. Av disse var Laisvall i Sverige den største. Den var i drift fra 1943 til 2001 og produserte ca. 60 millioner tonn bly- og sink-malm. De norske forekomstene var gjenstand for prospektering på 1960-70 tallet.
I Oslofeltet er det mange bly-sink-skarnforekomster avsatt i kalkstein i forbindelse med de permiske intrusjonene (Grua, Hakadal, Glomsrudkollen, Drammensområdet). Ved Kongsberg og ved Tråk i Bamble er det en rekke kvartsganger med bly-sink-mineraliseringer i de prekambriske gneisene. Disse er sannsynligvis relatert til Oslofeltet.
Det var også en sink-gruve i Sauda som ble drevet i 1880-90 årene.
I 2006 ble det produsert 10 millioner tonn sink. De tre største produsentene var Kina, Australia og Peru (kilde: USGS).
Bly (Pb)
Bly utvinnes hovedsakelig fra blyglans som opptrer i en rekke forskjellige typer av sulfidmalmer. De viktigste er knyttet til:
- Utfellinger fra metallrike varme løsninger (hydrotermale løsninger) som har kommet i kontakt med kaldt sjøvann både ved forkastninger knyttet til sedimentære bassenger (sedex) og i vulkanske øybuer (volcex)
- Avsetninger i grunne havområder langs erosjonskanter
- Avsetninger i kontaktsoner rundt granitter som har trengt inn i karbonatbergarter
- Sandssteinsforekomster langs fjellkjedekanter.
I tillegg finnes det forskjellige typer av gangforekomster med blyglans som er av underordnet betydning.
Bly brukes i batterier, farge i keramikk, i glassindustrien og som beskyttelse mot radioaktiv og energirik elektromagnetisk stråling (gamma- og røngen-stråling).
I Norge er det for tiden (2008) ingen utvinning av bly. Det prospekteres i de gamle gruvene på Mofjellet ved Mo i Rana i Nordland, hvor det tidligere ble utvunnet sink, bly og kobber.
En rekke bly-holdige forekomster i den kaledonske fjellkjeden har vært i drift. De viktigste av disse forekomstene er Bleikvassli og Mofjellet. Dette er hydrotermale ekshalative forekomster tilknyttet eller assosiert med sedimentære bergarter (sedex). I sandsteinene langs randen av den kaledonske fjellkjeden i Norge og Sverige er det også en rekke forekomster av sinkblende sammen med blyglans. Som med sink er også Laisvall i Sverige en av de største for bly. De norske forekomstene var gjenstand for prospektering på 1960-70 tallet.
I Oslofeltet er det mange bly-sink skarnforekomster avsatt i kalkstein i forbindelse med de permiske intrusjonene (Grua, Hakadal, Glomsrudkollen, Drammensområdet). Det finnes også kvartsganger med bly-sink-mineralisering i de prekambriske gneissene ved Kongsberg og ved Tråk i Bamble som sannsynligvis er relatert til dannelsen av Oslofeltet.
I 2006 ble det produsert 3,36 millioner tonn bly. De største produsentene var Kina, Australia og USA (kilde: USGS).
Tinn (Sn)
Tinn produseres i stor grad fra mineralet cassiteritt (SnO2). Spesielt i Sørøst-Asia finnes det forekomster hvor det har skjedd en mekanisk oppkonsentrering for eksempel i elver og på strender (placer-forekomster). Cassiteritt utvinnes også som hoved- eller biprodukt fra gangforekomster og forekomster hvor vertsbergarten er gjennomsatt av cassiteritt (disseminasjonsforekomster) i til dels omvandlete granitter. Slike forekomster finnes spesielt i Bolivia, Peru og Brasil. Forekomstene kan ha ulike sammensetninger og omfatter tinn-wolfram-, tinn-niob-tantal-, molybden-wolfram-tinn-, kobber-tinn- og sølv-tinn-malmer. Cassiteritt representerer dessuten et biprodukt ved prosessering av litium-, cesium og tantal-malmer fra fraksjonerte pegmatitter.
Tinn er et legeringsmetall med bly, sink og kobber og brukes til å belegge stål. Det brukes ellers til lodding og glassframstilling.
De eneste kjente forekomstene av større mengder cassiteritt i Norge finnes i Tørdal-området i Telemark hvor mineralet opptrer i nettverk av kvarts- og pegmatittårer. Det var drift på pegmatittene under 2. verdenskrig på grunn av innhold av litiummineraler. Aksessoriske mengder av kobber-tinn-sulfidmineralet stannitt opptrer ellers i enkelte sulfidforekomster.
I 2006 ble det produsert 273 000 tonn tinn, hvorav Kina, Indonesia og Peru var de tre største produsentene (kilde: USGS).
Aluminium (Al)
Aluminium blir utvunnet fra aluminiumrike bergarter, hovedsaklig forskjellige typer av bauxitter, aluminiumsrike lateritter, anortositter, nefelinsyenitter og kaolin-leirer.
Aluminium brukes i lettmetallegeringer til mange formål, og som aluminiumsfolie, bokser og i elektriske ledninger.
I Norge har vi store områder med anortositt som vil kunne egne seg til produksjon av aluminium. Disse ligger i Rogaland og i Sogn og Fjordane i den indre delen av Sognefjorden (se industrimineraler). Anortositt har i mange tiår vært sett på som mulig råstoff for aluminiumsproduksjon. Selskapet Elkem hadde en betydelig aktivitet på dette feltet i 1970-80 årene i samarbeid med Institutt for energiteknikk (IFE). Dette var det såkalte Anortalprosjektet, der aluminiumoksid ble framstilt ved syreløsing av anortositt. IFE har i de seinere år sett på muligheten for en prosess hvor bergarten løses ved hjelp av CO2.
I 2006 ble det produsert 33,1 millioner tonn aluminium-metall. De tre største produsentene var Kina, Russland og Canada. Totalt ble det i 2006 produsert 177 millioner tonn bauxitt, hvorav Australia, Brasil og Kina produserte nesten 58 % (kilde: USGS).