Vitenskapsmuseets inngangsparti med de to søylene av Reppesandstein.
Søylene utgjør det fineste steinhugger-arbeidet som vi hittil har observert av Reppesandstein.En streng, lukket karakter i ny-romansk stil. Slike beskrives Christies biblioteksbygning for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap.
Dette utgjør den vestlige/sørlige del av det som i dag er Vitenskapsmuseet. Den østlige delen er derimot ti år yngre, men i samme stil.
For oss som er ute etter naturstein har ikke bygget så mye å by på, foruten en viktig detalj: Søylene i det fremskutte inngangspartiet. Disse er ikke utført i kleberstein, som det står i arkitekturguiden, men av den tidligere omtalte sandsteinen fra Reppe nær Vikåsen, som vi har sett i Døveskolen og Børsen.
De to søylene ble nok hugget helt på tampen av driften i Reppe-bruddet, som ble ”utkonkurrert” av Hovinsandstein rundt 1880.
Bruddet på Reppe var bratt, og noen steder måtte man forankres i tau for å kunne arbeide. Siden vi har så lite stein å by på i bygningen, koster vi på oss et bilde fra steinbruddet. Det var et bratt brudd, og flere steder må steinhoggerne ha hengt i tau mens de boret hull for kruttsprengning. Ingen jobb for pyser, altså.
I en av bruddveggene er årstallet 1878 hugget inn, samme år som søylene ble montert; kanskje er det en sammenheng?