Grunnvannsbrønner i løsmasser gir normalt de største vannmengdene, men krever ofte grunnvannsundersøkelser i forkant for å finne en egnet lokalitet og vurderinger hvordan vannuttaket påvirker omgivelsene.
Egnet lokalitet
Før brønnen kan plasseres er det nødvendig med feltbefaring for å finne en egnet lokalitet. Deretter foretas sonderboringer for å kartlegge løsmassene på utvalgte punkter. Der sonderboringene viser porøse masser som sand og grus følges det opp med nedsetting av en undersøkelsesbrønn. Denne brønnen pumpes for å teste hvor store vannmengder en kan ta ut fra massene, og for å vurdere hvordan grunnvannsnivået i omgivelsene blir påvirket av uttaket. Der kapasiteten er lovende tas det samtidig vannprøver for analyse av vannkvalitet (ikke mikrobiologisk) og sedimentprøver for optimal dimensjonering (slisseåpning, diameter, inntaksdyp mm.) av produksjonsbrønnen.
Plassering
Plassering og dimensjonering av produksjonsbrønnen bestemmes på grunnlag av forundersøkelsene (sonderboring og undersøkelsesbrønn). For brønner tilknyttet enkelthusholdninger eller hytter er det ofte liten mulighet å velge en helt ideell plassering av brønnen. Det er likevel viktig at brønnen plasseres oppstrøms eventuelle forurensningskilder. Hvilken avstand som er nødvendig må avgjøres for hvert enkelt sted. For at brønnen skal ha større sjanse for å oppfylle kravene til mikrobiologisk kvalitet er det ønskelig å plassere brønner i områder der den umettede sonen er minst 2,5-3,0 m tykk. NGUs løsmassekart kan gi en god indikasjon på type og mektighet av løsmasser.
Det kan være en fordel å undersøke om flere i nærområdet trenger vann. Er det flere som går sammen om en felles vannforsyning, er det større sjanse for å finne en egnet plassering samtidig som kostnadene kan reduseres. Det gjøres oppmerksom på at alle vannforsyningssystemer som forsyner mer enn én husholdning er registreringspliktig til Mattilsynet.
Brønnutforming
Både for gravde og borede brønner bør brønnutformingen over bakkenivå være omtrent den samme for å hindre overflatevann og små dyr/innsekter fra å trenge ned i brønnen. Bakkens overflate bør helle vekk fra brønnen slik at overflatevann ikke samler seg i brønnens nærområde. For borebrønner anbefales det å benytte et brønnhus, men en god utformet brønnkum kan også benyttes. Det skal være tettet godt rundt brønnen der brønnrøret stikker opp av gulvet og ved kabel- og rørgjennomføringer slik at overflatevann ikke trenger inn. Dersom flere kumringer benyttes, som ved gravde brønner, er det viktig å tette godt mellom ringene.
Gravde brønner
Der grunnvannsstanden er relativt nær overflaten og det ikke er noe alternativ å bore en brønn, kan det være aktuelt å benytte en gravd brønn der vannet samles i en kum. For å bedre gjennomstrømningen i løsmassene kan det være aktuelt å bytte ut eksisterende løsmasser rundt kummen med grusig sand. Nederst benyttes pukk. Vanntilførselen (kapasiteten) kan også økes ved å benytte liggende (horisontale) brønner som er forbundet med kummen. For at vannet som renner inn i kummen, skal ha lengst mulig oppholdstid i løsmassene og dermed være mest mulig helsemessig betryggende, er det viktig at det tettes grundig mellom ringene i kummen og at det legges en tett membran over de permeable løsmassene ved brønnen. Toppen av kummen bør også stikke 40-50 cm over bakkenivå som en ekstra sikkerhet for at overflatevann ikke renner ned i kummen.
Rapportering til Nasjonal grunnvannsdatabase GRANADA
Brønnborer er pliktig til å registrere brønnen til Nasjonal grunnvannsdatabase GRANADA, jf. Vannressursloven. Det er viktig at brønnborer ved registrering av brønner gir informasjon om brønnens utforming, slik som beskrivelse av gjennomborede løsmasser, dyp til fjell, brønndyp, filternivå og vanngiverevne. Dersom det oppstår feil med brønnen, er det nesten alltid nødvendig å kjenne til denne typen informasjon. Det skal sendes melding til NGU om grunnvannsundersøkelser som utføres i forkant av etablering av produksjonsbrønner jf. Vannressursloven