Et grunnvannsverk er et vannforsyningssystem som leverer drikkevann fra grunnvannet til mer enn en enkelt bolig eller fritidsbolig. Grunnvannsverk består normalt av vanntilsigsområde, råvannskilde, vannbehandlingsanlegg og distribusjonssystem. Vannverk og enkeltbrønner skal beskyttes mot forurensning.
Uttak av grunnvann
Grunnvann kan tas ut gjennom borebrønner i fjell og løsmasser. Det bores anslagsvis 8 000 brønner årlig i Norge. I dag brukes cirka 40% av brønnene til vannforsyning, mens cirka 60% er energibrønner. Alternative vannkilder er gravde brønner eller naturlige kilder.
Der terrengoverflaten skjærer grunnvannsspeilet, vil grunnvannet komme frem i dagen og det dannes en kilde. Dersom en ønsker å bruke en kilde til vannforsyning, bør vannmengden måles gjennom minst ett år og helst et år med lite nedbør. Kildevannet kan samles opp i en kum som plasseres der vannet kommer opp av bakken, for å hindre at det blir forurenset, på lik måte som ved gravde brønner.
Grunnvannsverk
Et grunnvannsverk består normalt av én eller flere brønner i løsmasser eller borebrønner i berg/fjell, pumpeverk, strømsikringsanlegg, vannbehandling og distribusjon av vannet i ledning til brukere. De største grunnvannsverkene i Norge er alle basert på løsmassebrønner.
Vannverk som produserer minst 10 kubikk vann per døgn, eller som forsyner en eller flere sårbare abonnenter, er plangodkjenningspliktige. Andre vannverk er registreringspliktige. Mattilsynet gir plangodkjenninger og fører tilsyn. Eieren av vannverk plikter å følge kravene i drikkevannsforskriften. En nøyaktig oversikt over beliggenhet av vannbehandlingsanlegg, inntak og andre bygningsmessige konstruksjoner er ofte betraktet som samfunnsmessig sårbar informasjon. Slik informasjon er ikke alltid fritt tilgjengelig.
Vannverk skal registrere og rapportere data om vannverket og produksjonen. Dataene lagres i Mattilsynets tilsynssystem. Mattilsynet bruker dataene som en del av tilsynsarbeidet sitt, men de blir også brukt i nasjonal statistikk av ulikt slag. Vannverk som produserer minst 10 kubikk drikkevann per døgn, forsyner minst 50 personer, 20 husholdninger eller hytter, en helseinstitusjon, en skole eller en barnehage, skal registreres.
Beskyttelse
Grunnvannet i en akvifer skiftes ut relativt langsomt. Omfattende forurensning kan bidra til at grunnvann forblir uegnet som drikkevannskilde i mange år. Det er derfor viktig å beskytte vannkilden.
Begrepet «hygienisk barriere» uttrykker et prinsipp for hvordan vannforsyningssystemet sikres slik at drikkevannet ikke kan bli forurenset og bli en helserisiko for brukerne. Sikring av vannkilden kan være en hygienisk barriere. Ved vurdering av hva som kan utgjøre en hygienisk barriere, må en ta utgangspunkt i en risiko og sårbarhetsvurdering for det enkelte vannforsyningssystemet. Da er det nødvendig å se vannkilden og tilsigsområdet i sammenheng. Det er ofte mulig å etablere tilstrekkelige barrierer mot fysiske og kjemiske stoffer i kilde/ nedbørsfeltet gjennom kildebeskyttelse og (naturlig) fortynning, mens man mot smittestoffer i praksis alltid vil trenge minst én vannbehandling som hygienisk barriere.
Klausulering
Beskyttelse av vannkilder, også kalt klausulering, kan skje ved at arealbruken i influens- eller tilsigsområdet rundt brønner begrenses. Aktiviteter som kan forurense akviferen blir da ikke tillatt innenfor bestemte områder. Størrelsen på områdene vil være avhengig av de geologiske forholdene rundt brønnen. I vurderingen av tilsigsområdet er det viktig å utføre grundig kartlegging av hvilke forurensningskilder som finnes. Eksempler er bebyggelse, landbruk, industri, veier, jernbane, nedgravde tanker, forurenset grunn, rekreasjon, stevner osv. Gjennom kartlegging får man grunnlag for å vurdere beskyttelsesbehovet. Deretter vurderer man hvordan denne beskyttelsen kan gjennomføres. Regulering av området gjennom kommunale planer, frivillige avtaler med grunneiere, ekspropriasjon av rettigheter eller andre tiltak er eksempler av slike tiltak.
Det er ofte nødvendig å forebygge forurensning ved hjelp av fysiske tiltak. For grunnvannskilder kan slike tiltak være:
- Sikring av veier mot utforkjøring, nedsatt fartsgrense for utsatte deler av nedbørsfelt / infiltrasjonsområde
- Tetting av brønn mot tilførsel av overflatevann og bortleding av overflatevann. Overflatevann som renner inn i brønnen kan forurense vannet selv om grunnvannskilden er godt beskyttet. Toppen av brønnen skal stikke opp 0,5 m over bakkenivå og helst ha et overbygg eller brønnhus
- Etablering av «motbrønn» for å snu grunnvannsstrømmen fra visse områder som er forurenset
- Skilting av drikkevannskilden
- Inngjerding av vannkilden
Influensområdet kan deles inn i forskjellige beskyttelsessoner ut fra risikovurderinger. Jo bedre kjennskap man har om geologi, strømningsretning og hastighet på grunnvannet, desto mer nøyaktig kan man avgrense det nødvendige beskyttelsesområdet.