Kartlegging og prospektering

Før mineralressurser kan utvinnes må de undersøkes ved hjelp av geologisk kartlegging og andre metoder, som f.eks. kjemiske analyser, kjerneboring og geofysiske målinger.

I mange tilfeller vil det gå flere tiår mellom et funn av en mulig ressurs til oppstart av en gruve. Det investeres svært store beløp i prosjekter som aldri kommer i drift. Vi kan se på prosessen fra enlovende observasjon til drift av steinbrudd eller gruve som en verdikjede, der kostnadene øker for hvert trinn.

En indikasjon på en ressurs (også kalt "prospekt") kan være en forhøyet verdi av for eksempel metaller i berggrunnen eller jordprøver, påvisning av bergartstyper eller grupper av dem som er kjent for å kunne føre ressurser, eller en geofysisk "anomali" (for eksempel høyere ledningsevne enn normalt i et område). Første trinn er å undersøke om indikasjonen faktisk representerer en ressurs, det vil si dokumentere størrelse og sammensetning av mineraler og elementer som er utvinnbare og salgbare i markedet. Dette gjøres ved grundig kartlegging med flere metoder; kjerneboring, prøvetaking, mikroskopering og analyser. Påvisning av ressurser av ulike kategorier avhengig av usikkerhet utføres etter strenge regler og standarder.

For at en gruve skal kunne starte opp eller være i drift må en ikke bare ha tilstrekkelige ressurser, men også reserver, helst 10-15 år til enhver tid. Reserver må dokumenteres etter like strenge regler som ressurser, og det kreves mer og grundigere dokumentasjon (for eksempel tettere kjerneboringshull) enn for ressurser. Reserver er påviste driftsvolum som man vet kan utvinnes og selges i markedet på en lønnsom måte.

Det er ikke unormalt at det må investeres mange hundre millioner kroner fram til reservene i en metallforekomst har blitt dokumentert. For andre mineraler, slik som noen industrimineraler og byggeråstoffer, er terskelen lavere og tidshorisonten kortere.

Mange land har en form for arbeidsdeling mellom offentlige etater og privat næringsliv med hensyn til ressurskartlegging. Det har vi også i Norge. Staten (det vil si NGU) fremstiller geologiske og geofysiske kart ned til skala 1:50 000, oppdaterer og drifter databaser over ressurser og indikasjoner, samt tilbyr forskningsbasert kunnskap om områder med viktige ressurser i Norge. Dette datamaterialet loser industrien til områder som har potensial for funn og gir arealforvaltningen kunnskap om hvor det er gode (og like viktig: dårlige) muligheter til å finne ressurser.

Mer målrettede undersøkelser og prospektering av konkrete objekter er det industrien selv som utfører. De lovmessige rammene for slik leting og prospektering er forskjellige avhengig av råstofftype. De fleste metaller (med egenvekt over 5 tonn per kubikkmeter) er det staten som eier. Lettere mineralske råstoffer er grunneiers eiendom. På vegne av staten er det Direktoratet for Mineralforvaltning som forvalter lover og forskrifter, og som industrien må forholde seg til.