Ved en første blikk likner denne formasjonen på ”Tors”(på norsk: restfjell eller stabbe) som er vanlige på høyderygger i Skottland og i østlige deler av Skandinaviske fjell, først og fremst i Sverige og Finland. De er også vanlige i tropene, hvilket får sin forklaring i beskrivelsen under...
Jeg er rimelig sikker på at Manpupuner og Tors har et felles opphav. De dannes som forvitringsrester i en fortid med varmere klima. Hvis vi forflytter oss til et tropisk strøk med mye nedbør og varme, kan det dannes 30-150 m med forvitringsjordsmonn. Regnvannet er rett og slett så aggressivt i varmen, at den løser opp fjell. I toppen av profilen er fjellet fullstendig forvitret til jordsmonn, lenger ned i profilen finner vi større og større fragmenter av fjell, og ved en viss dybde (maks 150 m) finner vi fjell. I tropene er det vanligvis likevekt mellom erosjon (transport av jordsmonn på toppen) og dannelse av ny forvitringsjord i bunnen. Men dersom landmassen beveger seg nordover på grunn av platetektonikk, stopper dypforvitringen opp mens erosjonen av jord fortsetter.Til slutt vil fint materiale bli vasket vekk, mens ”outcrops” med fjell og større fragmenter ligger igjen. Denne prosessen kan observeres for eksempel i Afrika i dag. Manpupunerne kan dermed ha et eldgammelt opphav fra da Uralfjellene ble dannet i Devon ved kollisjon mellom to plater. En tid etterpå kan disse ha blitt dannet gjennom dypforvitring.
Neste del av spørsmålet er også interessant: hvordan kan disse rare steintårnene bli bevart gjennom istider? Det finnes to muligheter. Vi vet at Uralfjellene bare har vært begrenset nediset i løpet av Kvartærtiden (de siste 3 mill. år da vi har hatt istider). Dette skyldes rett og slett det kontinentale klimaet med mangel på nedbør og snø. Sannsynligvis har nedisningene i Ural maksimalt vært omtrent som i Skandinavia i dag, med lokale isbreer som rekker ned i lavlandet. Hvis Manpupuner står på en høyderygg mellom daler med isbreer, kan de ha unngått iserosjon. Den andre muligheten, som har fremkommet de siste 10 år gjennom forskning bl.a. i Skandinavia, er at iserosjonen er veldig lokal, og først og fremst skjer i daler der isen er tykkest og har mest bevegelse. Igjen, hvis Manpupuner er et stykke opp i topografien, kan de ha ”overlevd” isen uten skader. Dette har beviselig skjedd med Tors i Skottland og Skandinavia.
Jeg har ikke et godt svar på hvorfor det er så fritt for blokker under og rundt disse formasjonene. Jeg kan bare gjette på at når en blokk faller ned, forvitrer den raskere med fukt fra bakken som hjelp, og går relativt raskt over til grus/sand/leir. Enkelte av bildene viser at steintårnene er ”innsvingt” ved foten, og da kan vi spekulere i at forvitringen/erosjonen er raskest ved bakken.
Bilder av Manpupuner
Mer om "Tor" i wikipedia (engelsk versjon)