Fra skubbekvern til handelsmølle

Skubbekvern.Så lenge vi har dyrket korn i Norge – gjennom fire tusen år eller mer – har vi brukt kvernstein for å male mel.

I begynnelsen ble det brukt såkalte skubbekverner, hvor kornet ble knust mellom en rund stein som ble skubbet frem og tilbake oppå en litt større stein som gjerne hadde en liten fordypning til å holde kornet på plass. 

Gammel dreiekvern.I tidlig jernalder – mellom år 350 og 550 e.Kr. – ble skubbekverna gradvis avløst av den teknologiske nyvinningen dreiekverna. Dette var et sammenhørende par av to tilhogde kvernsteiner med rundt omriss, der en overstein (løperen) ble dreid med håndkraft over en understein (liggeren) som lå i ro. Midt i oversteinen var det en åpning – øyet – som kornet ble ført ned i så det ble knust mellom steinene og kom ut på sidene som mel.

Ved slutten av vikingtiden eller begynnelsen av middelalderen – omkring år 1000–1100 e.Kr. – begynte vi å ta i bruk vasskverna, hvor oversteinen ble drevet med vannkraft fra en bekk. Mens de gamle dreiekvernene måtte være små for å kunne dreies med håndkraft – ikke større enn omtrent 60 cm i tverrmål – hadde vasskverna nok kraft til å håndtere større steiner som roterte med større hastighet, slik at kornmalingen ble mye mer effektiv.

I tidlige tider malte bøndene kornet på sin egen lille vasskvern i nærmeste bekk, men etter hvert overtok bygdemøller hvor bøndene kunne få malt kornet sitt mot betaling. Bygdemøllene var større og hadde mer avanserte drivverk, og klarte å drive enda større kvernsteiner.

Utviklingen gikk videre omkring midten av 1800-tallet, da møllevirksomheten ble modernisert med store handelsmøller som selv kjøpte opp korn og sto for salget av mel. Starten på slutten for naturlige kvernsteiner kom med den industrielle valsemølleteknologien som ble tatt i bruk rundt 1880 sammen med mer bruk av støpte steiner, og omkring 1910 var det så godt som slutt på kvernsteinsbrytingen i Norge.

Gammel bekkekvern på Kalvåa bygdetun i Selbu. Den roterende oversteinen fikk "skaketeinen", en trepinne som står ned på steinen, til å riste. Ristingen får "teina", en trekasse som kornet er fylt i, til å vibrere slik at kornet drysser ned i "øyet" på oversteinen. Kornet males så mellom steinene og kommer ut som mel langs kanten. Foto: Gisle Rø.