Oversiktskart Vågå. Klikk på kartet for større versjon.Tolstadkvennberget ved Lalm i Vågå er blant de større kvernsteinsbruddområdene i landet. I skriftlige kilder er kvernsteinsbruddene nevnt første gang i 1464 i forbindelse med salg av eiendommen Tolstad.
På 1400-1500-tallet ble bruddene drevet av oppsitterne på Tolstad eller de ble leid ut til andre. Fra 1586 til litt etter 1660 var eiendommen krongods. Flere gårder hadde gammel hevd til å drive i kvernberget, men også andre kunne hogge kvernstein mot at eieren fikk hver tredje eller hver fjerde stein. Tradisjonen sier at det var stor drift mye av denne tiden og at det ble solgt kvernstein til hele Østlandet. Senere ble eiendommen igjen privat. På 1700-tallet gikk det nedover med driften, men det ble hogd noe kvernstein her frem til omkring 1890.
Liten knaus med spor etter hogging direkte fra berget. Foto: Tor Grenne & Gurli Meyer.Alle bruddene er drevet på litt ulike varianter av granat-muskovittskifer med mindre mengder av hornblende og biotitt. Kvernsteinene ble formet direkte på bergflaten ved å hogge en kanal rundt emnet, og emnet ble kilt løs fra berget som nesten ferdig kvernstein. Teknikken var lik den som ble brukt i Hyllestad i middelalderen. I senere tid ble det også brukt krutt, men sprengningsdrift var av liten betydning for Tolstadkvennberget som helhet, ettersom kruttet ble tatt i bruk etter at driften hadde begynt å avta.
Små hull ble hogd langs bunnen av kanalen rundt emnet for å løsne emnet etter at det var tilhogd på bergflaten. Foto: Tor Grenne. I den eldste tiden ble det hogd hovedsakelig håndkvernsteiner og små vasskvernsteiner, dels fra svære blokker og dels fra fast fjell i små og grunne brudd.
Senere ble det laget mest større vasskvernstein. Skriftlige kilder forteller at steiner på opptil 125 cm i diameter ble produsert i alle fall så tidlig som midt på1600-tallet. Driften ble etter hvert konsentrert i ett stort og dypt brudd (Storgruva) der steinene ble brutt fra fast fjell.
De bruddene vi kjenner til ligger på sørvestsiden av et lite dalsøkk nord for elva. Men tradisjonen sier at før Storofsen i 1789, foregikk driften mest i den bratte åssiden nordøst for dalsøkket. Flommen skulle ha ødelagt de gamle bruddene fullstendig, slik at driften ble flyttet. Så langt har det ikke vært mulig å finne spor etter bruddene i åssiden, og det kan tenkes at driften bare har foregått i det området som er kjent i dag.
Åpningen til Storgruva. Foto: Tor Grenne & Gurli Meyer.
Published: 29. January 2010