Kvernsteinsdriften i selbufjellene startet trolig på 1500-tallet og foregikk frem til 1914. Mye av denne tiden produserte selbubruddene størsteparten av all kvernsteinen som ble brukt i Norge, og en del stein ble også eksportert til Sverige, Danmark, Finland og Russland. Det var bønder og husmenn som sto for arbeidet. Livet i "kvennfjellet" kunne være temmelig hardt, ettersom det foregikk langt til fjells på senhøsten og vinteren. I perioder var opp mot 300 mann i arbeid i bruddene.
Kvernsteinbrudd ved Knippen. Storkvernfjellvatnet og Skarvan i bakgrunnen. Foto: Tor Grenne & Gurli Meyer.
Med stort og smått er det registrert omkring 1160 kvernsteinsbrudd og forsøk på uttak i et nesten sammenhengende, 30 kilometer langt drag med en spesiell type glimmerskifer – staurolitt-biotittskifer – som strekker seg fra grensen mot Tydal i sør til Meråker i nord.
De viktigste driftsområdene, som vi i dag ser som store steinbruddslandskap, var (fra nord) Storkvernfjellvatnet, Høgfjellet, Nerfjellet, og Roltmælen-Svartåsen, mens mindre bruddområder finnes ved Flora og Usmesjøen. Til sammen er det brutt ut anslagsvis 230 000 kubikkmeter stein. Den største virksomheten foregikk mellom elva Roltla og fjellmassivet Skarvan, og kulturminnene knyttet til kvernsteinsdriften var et viktig argument for opprettelsen av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark i 2004.
Oversiktskart over kvernsteinsbruddene i Selbu. Grensen Skarvan og Roltdalen nasjonalpark er merket med grønn strek. Klikk på kartet for større versjon.
Stort vannfylt brudd fra den "industrielle" perioden. Kallarstoggo i bakgrunnen. Foto: Tor Grenne & Gurli Meyer.Det som kjennetegner arbeidet i steinbruddene er at det ble brutt ut store steinskiver som etterpå ble formet til kvernstein, mens i de fleste andre kvernsteinsbrudd i landet ble emnene formet direkte på bergflaten og løsnet som nesten ferdig kvernstein. I tiden før 1700-tallet ble steinskivene splittet ut fra berget med hakke eller kiler i relativt grunne brudd.
Senere ble det sprengt med krutt samtidig som bruddene ble drevet stadig dypere, og fra midten av 1800-tallet var det nærmest industriell drift i noen av bruddene. Trolig var det spesielle geologiske forhold som gjorde det lettere å bryte ut store steinskiver i Selbu. Dette gjorde igjen at en lettere kunne produsere store kvernsteiner, noe som fikk stadig større betydning på kvernsteinsmarkedet med utviklingen av vasskverna etter middelalderen.
Gammelt brudd med steinskive som er løsnet og klar for videre tilhogging. Skarvan i bakgrunnen. Foto: Tor Grenne & Gurli Meyer.
Published: 29. January 2010