|
FAKTA
- Dyphavet er de områdene av havbunnen som ligger på havbunnsskorpe.
- Havbunnsskorpen er mye tynnere enn kontinentalskorpe og flyter derfor lettere på jordmantelen, dermed blir havdypet større.
- Dyphavet defineres også som områder med havdyp over 1800 meter.
|
Dyphavet starter der kontinentalskråningen slutter. Helningen på skråningen er ikke stor, vanligvis fra 2-10 grader, men overgangen til de flate dyphavsslettene kan vanligvis lett sees på detaljerte dybdekart.
Dyphavsslettene er kjennetegnet av mer finkornete sedimenter enn på sokkelen og på skråningen. I Norskehavet finner vi imidlertid mye grove partikler også i dyphavet, blant annet stein, grus og store blokker som ble droppet fra isfjell under istidene. Skredmateriale fra sokkelen og skråningen har også mange steder havnet langt ute på dyphavssletten, for eksempel i form av enorme skredblokker. Avsetninger fra turbiditetsstrømmer (skred som ”løses seg opp” i vannet og danner en tung massestrøm langs bunnen) er også vanlig, noen steder flere 100 kilometer utover dyphavssletta.
Nord for Jan Mayen, der Norskehavet snevres sammen mellom Svalbard og Grønland, rekker den enorme Bjørnøyavifta helt ut til midthavsryggen. Kartleggingen av denne viften førte i 2009 til at Norges havområde vokste betraktelig, ettersom internasjonale regler tilsier at et land har rett på havområdene inntil 60 nautiske mil utenfor der skråningen møter dyphavssletten.