Kvikkleireskred

Kvikkleireskred ved Malvik i Sør-Trøndelag i 2002. Foto: Knut Stalsberg

I kvikkleireras blir massene helt flytende under selve rasforløpet og kan dekke store arealer. Foto: Terje H. BargelFenomenet kvikkleire er knyttet istidshistorien og den påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. Her har det fått sitt salte porevann delvis erstattet av ferskvann. 

Stor utbredelse

I Norge har marin leire størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del på Vestlandet og Sørlandet.

Den marine leira utvikler over lang tid til kvikkleire i en del soner.

Illustrasjon av Verdals-raset i 1893, malt av Herman W. Anker (Trondhjems Kunstforening). Foto: Ingemar AamoRas kan starte av helt naturlige årsaker, men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Økt belastning (oppfylling) ut mot toppen av en skråning øker påkjenningen. Graving ved foten av skråninger svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning kan være risikabelt.

Flytende masser

Vi kan oppleve håndterbare ras i faste leirer, men også store dramatiske kvikkleireras, og dessuten enorme undersjøiske løsmasseras, de såkalte flyteskredene.

Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende under selve rasforløpet og kan dekke store arealer. Det gis ingen forvarsler som for eksempel langsom sprekkedannelse. Skredene kommer derfor overraskende på folk i og omkring rasstedet. Sikkerheten er kartlagt i de viktigste leriområdene i Norge, og for å unngå store ulykker i framtiden er det viktig at eksisterende informasjon tas i bruk.

Her kan du lese en utfyllende artikkel om leirskred