Den lange vegen til Camp Lugenda

NIASSA, Mosambik: Det er lange avstander på landsbygda i Niassa-provinsen. Vegen er en stripe rustrød sand som bølger seg gjennom det slake landskapet.

TIL MARKEDET: Småbarnsmødre på veg til markedet i Salimo, ikke langt fra NGUs teltleir i fjor høst.
LANG VEG: Isaia går lange strekninger hver dag, her sammen med sin lille sønn på veg til markedet.

Deler av året er den uframkommelig; broer er borte, grusdekket har rast ut i en skrent, eller så har gjørme, vann og veltede trær stengt alle passasjer.

10 timer med en firehjulstrekker bruker vi på de vel 500 kilometrene fra byen Pemba ved Det indiske hav og inn til NGUs hovedleir Camp Lugenda. Nesten like langt videre vestover er det til provinshovedstaden Lichinga.

 

 

STANDARD: Mange av vegene i nord har god standard, som her, men andre steder er vegene uframkommelige for kjøretøy.

12 geologer på plass
Selve teltleiren er planert ut i bushen ved et elefanttråkk på grensen til Niassa Viltereservat. like nord for landets fjerde største elv. Rio Lugenda bukter seg fra grensen mot Malawi og nesten 600 kilometer nord-nordøst før den renner ut i elven Rovuma, som igjen utgjør det uframkommelige og vegløse grenselandet mellom Mosambik og Tanzania.

 

 

PÅ TUR: Sykler gjør det lettere å ta seg fram over de store avstandene på landsbygda.

På det meste huset denne teltleiren 45 kilometer sør for landsbyen og kommunesenteret Mecula, 12 geologer sist høst: Ron Boyd, Jan Sverre Sandstad, Arne Solli, Terje Bjerkgård, Iain Henderson og Victor Melezhik fra NGU, Roger Key og Richard Smith fra British Geological Survey (BGS) i Edinburg, samt fire mosambikanske kolleger - Amandio, Jose, Paulino og Dante - er alle innlosjert i hvert sitt enmannstelt satt opp i en bue langs leirens ytterkant.

TIL SALGS: Barn og unge har laget et fruktutsalg i utkanten av landsbyen Balama nord i landet.

Små landsbyer
Langs store deler av strekningen fram til Camp Lugenda, ligger det små landsbyer eller klynger av lave hus og hytter. Elefantgresset - om det ikke allerede er svidd av i bushen for å fremme ny vekst - er samlet sammen i digre bunter for å forsterke takene før regntiden setter inn.

Langs vegen bærer kvinnene bøtter med vann eller bylter med ved, mat eller klær på hodet, alltid kledd i vakre, fargerike capulanas, eller omslagskjørt, rundt hoftene.

Menn og ungdom frakter varer og mat på tungt lastede sykler. Overalt strømmer leende og hilsende unger fram til vegkanten når en bil en sjelden gang dukker opp, stopper eller rumler forbi med en hale av støv etter seg.

Naturalhushold
Enkelte steder har folk rigget seg til for å selge peanøtter, bananer og kokosnøtter for noen beskjedne meticais-sedler. Ved husene støter kvinnene maniok eller kassava, slik de har gjort det i generasjoner.

Det fattige landet på Afrikas sørlige østkyst er rikt på grøde: Her i nord dyrkes blant annet ris, de store stivelsesrike rotknollene maniok, nøtter, bananer, papaya og mango - bøndene høster til og med bomull.

Men her finnes ikke noe som ligner på et landbrukssamvirke; det meste handler om et natural- og byttehushold - bare bomull blir en sjelden gang hentet, betalt og fraktet vekk på tunge, buldrende lastebiler.

- Very good people, forklarer sjåføren Ishmaeil om lokalbefolkningen, bremser opp så høner og geiter skvetter til side, og gir haik til fire smilende småbarnsmødre på veg til markedet i landsbyen Salimo.

Les mer:
Jakt på afrikansk gull og gneis
Berggrunn med ressurser
Hett og hardt i bushen

Se mer:
Glimt fra teltleiren