 |
| Mot slutten av siste istid, da isen over Skandinavia var på sitt maksimum, var isdekkene i nordøst mindre enn tidligere antatt (øverst). I midten av istiden, for 60.000 år siden, nådde iskappen over Nord-Russland sitt maksimum (under). |
|
Det er flere års studier av blotninger langs de store elvene og langs kysten i Nordvest-Russland som nå viser at isbreenes størrelse i denne regionen har variert mer enn tidligere antatt gjennom hele siste istid.
- Variasjonene har trolig sammenheng med utbredelsen av den skandinaviske iskappen og de klimaeffektene denne isen skapte, sier Eiliv Larsen ved NGU. Han har ledet det årelange arbeidet i Arkhangelskregionen som har bidratt til at deler av historien om isbredannelsen i nord må skrives om.
Isfrie forhold
Det var for cirka 90.000 år siden at Barentshav- og Karahav-isen kulminerte for første gang under siste istid og sendte bretunger inn i Nordvest-Russland. Etter at isen hadde smeltet, rykket den på nytt inn i området 30.000 år senere.
- Tilbaketrekkingen etter disse to brefremstøtene innledet en lang periode med isfrie forhold i Arkhangelsk-regionen. De beste sporene fra denne perioden har vi funnet langs den store elven Severnaya Dvina. Her ble lagdelt grus og sand avsatt i elvekanaler som løp mot nord. Det var mange små innsjøer, og iskiler viser at det var permafrost langt mot sør. I denne perioden, sent i siste istid for cirka 20.000 år siden, var iskappen over Nordvest-Russland langt mindre enn tidligere antatt. Barentshav- og Karahav-isen nådde aldri lenger sør enn til sokkelområdene på nordkysten av Russland, fastslår Eiliv Larsen.
Derimot vokste den skandinaviske innlandsisen i denne perioden. I den tidlige og midtre delen av siste istid, nettopp da Barentshav- og Karahav-isen regjerte for fullt i de østlige og nordlige deler av Arkhangelsk-regionen, hadde den skandinaviske innlandsisen beskjeden utbredelse og nådde aldri øst i Russland.
Nå var det altså motsatt, viser det omfattende forskningsarbeidet. For 17.000 år siden sendte den skandinaviske innlandsisen bretunger inn i Dvina-dalføret, isranden løp gjennom russisk Karelen og breen demte små innsjøer foran seg.
For tørt til å vokse
Med andre ord; Barentshav- og Karhav-isens maksimale utbredelse under siste istid er 40.000 år eldre enn det globale kuldemaksimum, nettopp da den skandinaviske innlandsisen nådde sin maksimale utbredelse.
- Hvorfor var det slik?
Eiliv Larsen forklarer: - Sannsynligvis ble det for lite nedbør lengst mot nordøst. I starten av siste istid var den skandinaviske innlandsisen begrenset, og nedbøren fra havområdene kunne fortsatte videre mot et kaldere klima i nordøst. Mot slutten av istiden hadde isen over Skandinavia vokst i et kaldere klima. Nordvest-Russland kom i nedbørsskyggen. Det ble rett og slett for tørt til at isen kunne vokse.
Samarbeidsprosjekt
Arkhangelsk-prosjektet, som ble startet i 1995, er et samarbeid mellom Norges geologiske undersøkelse, det russiske Vitenskapsakademi i i Petrozavodsk og universitetene i København og Lund.
Prosjektet inngår i et større samarbeid i Nord-Russland gjennom EU-prosjektet "Eurasian ice sheets" og nettverksprosjektet "Queen", finanisiert av European Science Foundation. I tillegg har undersøkelsene vært finansiert gjennom Norges forskningsråd, Norges geologiske undersøkelse, Statens Naturvitenskapelige Forskningsråd i Danmark og Crafoordstiftelsen i Sverige.
Kontaktperson ved NGU:
seniorforsker Eiliv Larsen, tlf.: 73 90 41 61
eiliv.larsen@ngu.no
Les mer:
Istider og mellomistider