Skred

Skred tar liv hvert år. De ødelegger for millioner og hindrer ferdsel i mange områder av landet. Geologisk kartlegging gir viktig grunnlagsdata til håndteringen av skredproblemer.
Et stort jordskred ødela mye jordbruksland og nådde nesten fram til bebyggelsen i Signaldalen, Troms, i juni 2008. (Foto: Knut Stalsberg, NGU)

Skred forbindes ofte med store ulykker og katastrofer som fører til tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Katastrofehendelser, som snøskred i Vassdalen og i Odda, fjellskred og flodbølger i Loen og Tafjord og kvikkleireskred i Rissa og Verdal, har satt sterke spor i historien. I løpet av de siste 150 årene har omtrent 2000 mennesker mistet livet i skredulykker i Norge. Men de ulike typene skred er naturlige prosesser, og daglige hendelser, som er med på å forme landskapet over tid. Ordene skred, ras, laup, fall osv, brukes om hverandre, og har ulik betydning i forskjellige deler av landet.  For å unngå forvirring bruker vi betegnelsen skred om alle slike hurtige skråningsprosesser.

Fast fjell løsner

En blottlagt fjelloverflate vil etter hvert forvitres, og frostsprengning eller røtter kan trenge ned i sprekker og få mindre steinblokker til å løsne enkeltvis som steinsprang. Dette er vanlig gjennom hele året, men fordi årsakene til steinsprang er flere, er det vanskelig å forutse når de kommer. Dersom mellom 100 og 10 000 kubikkmeter raser ut kaller vi det steinskred. NGU har laget landsdekkende aktsomhetskart for steinsprang som viser omtrent hvor langt en steinblokk kan nå ut fra en fjellside eller skrent.

Fjellskred

Langsomme bevegelser langs strukturer i berggrunnen kan etter hvert gjøre enkelte fjellsider i daler og langs kysten ustabile.  Når store volum løsner fra en fjellside, ofte flere millioner kubikkmeter, betegnes det som fjellskred.  Den største faren finner vi der fjellskred kan treffe fjorder eller innsjøer slik at det dannes store og ødeleggende bølger. Det er umulig å sikre slike store fjellvolum i bevegelse, og fjellskredfare håndteres med kartlegging og overvåkning for, om mulig, å forutse et eventuelt skred. NGU sin rolle er kartlegging av ustabile fjellparti i hele landet.

Jord og løsmasser sklir ut

Under siste istid ble fjellsidene i Norge dekket av morenemateriale; en usortert blanding av alle kornstørrelser, fra små leirpartikler til store steinblokker. Forvitring av fjelloverflata har også dannet løsmasser. Langvarig eller intenst regnvær kan redusere styrken i løsmassedekket så mye at det dannes jordskred i bratte dalsider. Det samme kan skje ved kraftig snøsmelting.  NGU sine aktsomhetskart for jord- og flomskred viser områder som kan være utsatt for slike skred. Menneskelige inngrep som endrer den naturlige dreneringen av vann kan øke faren for å utløse jordskred. Slike inngrep er typisk bygging av skogsbilveger eller flatehogst.

Leire blir flytende

En del områder som lå under havnivå da isen smeltet vekk for ca 10 000 år siden er i dag tørt land og dekket av havbunnsleire. Slik leire kan utvikle seg til å bli kvikk. Kvikkleire kan virke fast så lenge den ligger urørt, men kan kollapse hvis den blir overbelastet og omrørt. En liten utglidning langs en bekk eller i strandsonen, og enda til under vann, kan utvikle seg til store kvikkleireskred etter hvert som nye utglidninger gjør at skredkanten spiser seg bakover. Massene som løsner blir omrørt og flyter som en væske. På NGU sine løsmassekart kan du se hvilke landområder som er dekket av havbunnsavsetninger.