Selvpotensial (SP)

Ved SP måler man spenning i bakken uten at det settes strøm til undergrunnen.
Figur 1: Skisse som viser prinsippet for SP, og måling av SP.

Hvis man måler spenning over en elektronisk leder (sulfidmalm, grafitt, magnetitt) vil man få en negativ anomali rett over lederen som illustrert på figur 1. Årsaken til SP er ikke helt klarlagt, men p.g.a. elektrokjemiske prosesser over og under grunnvannsspeilet blir det satt opp en elektronstrøm oppover inne i lederen. Toppen av lederen vil oppfattes som en negativ pol når en måler med et voltmeter på overflaten.

Størrelsen på SP-anomalier ligger vanligvis i området 50 – 300 mV, men over gode massive ledere (grafitt, sulfidmalm) kan få anomalier opp mot 1500 mV (1 V). I magnetittmalm kan en måle opp mot 550 mV (i borehull).

SP-målinger i borehull gjøres med NGUs resistivitetssonde som en integrert del av denne. Det benyttes da pol-pol elektrodekonfigurasjon med elektroden merket 16” (SN) og en elektrode på bakken som potensialelektroder. Avstanden mellom strøm- og potensialelektroden er da 16” (40 cm).

På figur 2 er det vist logger fra et borehull med malmskjæring gjennom flere soner med magnetitt- og hematittmalm. Malmsonene gir tydelig SP-anomali, fra -300 til -550 mV. Målingene er gjort med NGUs resistivitetssonde og malmsonene gir også tydelig resistivitetsanomali (lav motstand).

Figur 2: Geofysiske logger fra borehull med magnetitt/hematittmalm. SP lengst til høyre viser tydelig SP-anomali i malmsonene.