Kull

Kull er et fast materiale av organisk opphav, primært planter, som avgir energi ved forbrenning. Opphavsmessig er kull nært beslektet med olje og gass, mens utvinningsmetodene som brukes, har mer til felles med ordinær gruvedrift.

Kull er først og fremst dannet av planterester, særlig treplanter. Disse vokste i tropiske til sub-tropiske sumplandskap og fuktige miljøer hvor det skjedde en sakte innsynkning av landoverflaten. Når andre sediment ble avsatt over planterestene før de fikk tid til å råtne, oppstod anaerobe avsetningsforhold som forhindret oksidasjon, biodegrasjon og oppløsning.

Etter en tid begynte planterestene å forkulles, en gradvis prosess der cellulosen fra plantene omdannes til torv. Omdanningen skjer gradvis etter hvert som overlagring blir større. En antar at et 4 meter tykt kullag har representert et 50-60 meter tykt torvlag.

Dannelsen av kull fra torv kalles innkulling og er avhengig av temperatur, trykk og tid. Graden av innkulling, opphavet til planterestene og innkullingsprosessen er bestemmende for kvaliteten og hvilken type kull som dannes. Generelt kan man si at kull med ung alder har lav innkullingsgrad og lavt karboninnhold, mens eldre kull har høyere innkullingsgrad og høyere karboninnhold og dermed høyere energiinnhold. Kull deles inn i følgende typer:

  • Brunkull, lignitt, tilhører en gruppe kull hvor innkullingsgraden er lav. Karbon-innholdet er på 55-70 % og energiinnholdet eller brennverdien er på 3.500 til 4.500 kcal/kg. Brunkull har lav kullkvalitet og avgir større forurensing ved forbrenning enn kull med høyere innkullingsgrad. Det blir også mye aske ved forbrenning.
  • Steinkull har høyere innkullingsgrad enn brunkull. Det har dermed et høyere karboninnhold (70-85 %) og energiinnhold og mindre fuktighet. Brennverdien ligger på mellom 5.700 og 8.600 kcal/kg. Steinkullene deles i to kategorier, sub-bitumiøst og bitumiøst kull, hvor bituminøse er den mest høyverdige kategorien. Sub-bitumiøs kull har egenskaper som er en mellomting mellom brunkull og bitumiøs kull.
  • Antrasitt er kull med mer enn 90 % karbon. Dette er den eldste typen av kull og den med høyest brennverdi (8600 kcal/kg).

Forekomster av kull i Norge

Siden plantelivet først utviklet seg på land i devon-perioden finnes kullforekomster primært i bergarter av devon alder og yngre. På det norske fastlandet finnes svært lite sedimentære bergarter yngre enn karbon alder.

Jurassisk kull fra Ramså-feltet på Andøya skal ha blitt benyttet til husbruk og salg i tønnevis før den første gang ble undersøkt av Tellef Dahl i 1867. Sand med kullbiter ble også påtruffet under arbeid med en tunnel sør for Bergen (Bjorøytunnelen) i 1994-95. Det skal også ha blitt funnet kull i bergarter under fjordbunnen i Beitstadfjorden i Nord-Trøndelag. I tillegg finnes store mengder kull på kontinentalsokkelen.

På Spitsbergen finnes kull fra flere geologiske perioder, både devon, karbon, kritt og tertiær. Særlig kjent er de store drivverdige forekomstene av kull i yngre sedimentære bergarter fra tertiærperioden. Det har vært kullgruvedrift på Spitsbergen siden begynnelsen av 1900-tallet, selv om kullforekomstene var kjente alt på 1600-tallet. Kullet finnes i form av store kullag, kalt fløtser, som er lett synlige i bergveggene. Mektigheten (tykkelsen) på fløtsene varierer, og den tykkeste i Svea-området er opp mot 5 m tykk. Russerne har tatt ut kull ved Barentsburg mens det fra norsk side, både har det vært og er det drift på kull på forekomster ved Ny Ålesund, Longyearbyen og Svea.

Kullet fra gruvene på Spitsbergen inneholder generelt sett lite svovel, og blir regnet for å være av meget god kvalitet.