Grunnvann i fjell

Sprekker og hulrom i berget er fylt av grunnvann, og dette vannet er en viktig kilde til vannforsyning i områder med spredt bosetting. I de vanligste norske bergartene vil en borebrønn i fjell som oftest gi nok vann til et gårdsbruk, et hus eller ei hytte.
Grunnvann strømmer ut av en fjellsprekk ved Bogen i Ofoten. Foto: Øystein Jæger, NGU

Grunnvann i fjell er derfor en viktig kilde til vannforsyning i spredt bebyggelse.

Bergartene i Norge er i seg selv tette, og vannet siver i sprekker og små kanaler gjennom berget. Vi snakker derfor om sprekkeakviferer (akvifer = vannfører), dette i motsetning til poreakviferer, som er det vanligste i store deler av Europa. Den eneste porøse bergarten på fastlandet i Norge er Brumunddalsandstein, og Ringsaker vannverk pumper grunnvann fra borebrønner i denne bergarten.

En borebrønn i fjell må krysse sprekker og kanaler i berget for å gi vann fordi berget i seg selv er tett. I tilknytning til svakhets- og forkastningssoner er fjellet ofte sterkt oppsprukket, men i midten av sonene kan sprekkene være fylt av leirmineraler, og borebrønner her vil da gi lite vann.

Mot dypet blir det stadig mindre sannsynlig å treffe på åpne sprekker på grunn av trykket fra overliggende fjell. Grunnvannsbrønner bores derfor vanligvis ikke dypere enn 100 meter. Dersom en fjellbrønn gir lite vann, fordi boringen ikke krysser oppsprukket berg, kan kapasiteten i en brønn økes ved trykking. Dette er en metode hvor vann blir presset ned i brønnen under trykk slik at sprekker utvides og åpnes, slik at mer vann kan strømme inn mot brønnen.

Grunnvannsspeilet er grunnvannets overflate slik den fremkommer i en brønn. Der vil grunnvannstrykket være lik atmosfæretrykket. Under grunnvannsspeilet er alle hulrom fullstendig fylt med vann. Avstanden ned til grunnvannspeilet kan variere fra null meter i kilder ved foten av en dalside til flere titalls meter under en høyereliggende kolle. Grunnvannsspeilet varierer også med klima og årstid.

I områder der fjellgrunnen består av marmor eller andre kalkrike bergarter, vil vann fra nedbør, bekker og elver løse opp berget slik at det kan oppstå store grotter og underjordiske bekker og elver. I slike områder kan borebrønner i fjell gi mye vann, men vannets oppholdstid i grunnen kan være kort fordi vannet strømmer fort i de åpne kanalene.

På øyer og fastlandet langs kysten kan inntrenging av saltvann i brønnene være et problem. Ferskt grunnvann ligger som en pute over det salte grunnvannet og faren for saltvannsinntrenging øker derfor med økende boredyp og med økende uttak av vann.

Ved gruvedrift og driving av tunneler kan innlekking av grunnvann skape problemer. Kunnskap om fjellets oppsprekking kan forebygge skader og redusere kostnader.

Alle boringer etter vann og alle grunnvannsundersøkelser er, etter Vannressursloven, oppgavepliktige til NGUs brønndatabase og disse opplysningene presenteres på kart og i fakta-ark i den nasjonale grunnvannsdatabasen (GRANADA). NGU vil fortsette å samle inn og sammenstille data om grunnvannvannsbrønner og grunnvannsundersøkelser og dermed øke kunnskapen om hvor og hvordan grunnvann i fjell opptrer.


I borebrønner i fjell vil vann strømme inn i brønnen langs noen få sprekker som kuttes av borehullet. Noen steder vil vannet stå som en stråle, mens andre steder pipler vannet inn. Denne filmen viser en markert vannsprut.