Dyphav

Dyphavet er den minst kjente delen av Norge. Dybder på flere tusen meter gjør kartlegging vanskelig, og hittil har vi heller ikke hatt tungtveiende økonomiske argumenter for å kartlegge. Fokuset på dyphavet er imidlertid i ferd med å øke, blant annet i forbindelse med mulig mineralutvinning på midthavsryggene.
Fjellrygger i Norskehavet. Fjellryggen, eller fjellkjeden som strekker seg nordøstover fra Jan Mayen er et eksempel på en midthavsrygg med vulkanisme og varme kilder. Data fra Google Earth.

Dyphavet starter der kontinentalskråningen slutter, og defineres ofte som områder med havdyp over 1800 m, eller områdene av havbunnen som ligger på havbunnsskorpe. Helningen på skråningen er ikke stor, ofte bare 2-10 grader, men overgangen til de flate dyphavsslettene kan vanligvis lett sees på detaljerte dybdekart. Dyphavsslettene har gjerne mer finkornete sedimenter enn sokkelen og skråningen. I Norskehavet finner vi imidlertid mye grove partikler også i dyphavet, blant annet stein, grus og store blokker som ble droppet fra drivende isfjell under istidene.

Skredmateriale fra sokkelen og skråningen har også mange steder havnet langt ute på dyphavssletta, gjerne i form av store skredblokker. Avsetninger fra turbiditetsstrømmer (vannstrømmer med høyt sedimentinnhold langs bunnen) strekker seg flere steder hundrevis av kilometer utover dyphavssletta.

Langs midthavsryggen strømmer varme væsker ut enkelte steder. Her felles det ut metaller, og vi finner rike dyresamfunn som lever av de utstrømmende væskene. I farvannene rundt Papua New Guinea planlegges nå undersjøisk gruvedrift på slike forekomster

Relaterte prosjekter

MAREANO
MAREANO kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske kyst- og havområder.