Frank Haugan

Avdelingsdirektør
Telefon: 73904410 / 97504773

Databaser blir plattformer for innovasjon


Kilde: http://opendomesday.org/media/images/ken/05.png
Nytten for samfunnet er stor når NGUs databaser går fra å være passive beholdere av informasjon til å bli en digital plattform for tjenesteutvikling. Mer innovasjon og enda bedre bruk av menneskelige ressurser er sentralt. For å få dette satt mer i system og sette statlige virksomheter i stand til å bli bedre på dette, er det behov for mer digital politikk.

I England gjennomførte Wilhelm Erobreren i 1086, tjue år etter at han erobret landet, en kartlegging av landets verdier, mennesker, jordeiendom og bygninger. Hensikten var å etablere et skattegrunnlag, og fordi verdsettingen ikke kunne påklages, ble registeret kalt Dommedagsboken. I Norge skjedde noe tilsvarende under Magnus Lagabøter, da Landsloven av 1274 etablerte grunnlaget for skattlegging av eiendom.

Historisk sett har statlige registre, eller databaser om du vil, spilt en betydelig rolle i vårt samfunn. De er likevel fortsatt undervurdert. I dag foreligger alle disse registrene i elektronisk format, og det er blitt mange av dem, både i Brønnøysund, hos oss her på NGU og andre steder. Men deres samfunnsmessige rolle er i ferd med å endres: De er ikke lenger beholdere for informasjon, men blir plattformer for innovasjon og samhandling.

Plattformer og økosystemer

I 2008 overrasket Apple verden ved å lansere en digital plattform, AppStore, og åpnet for å la eksterne utviklere lage «apper», små programmer for nettbrett og mobiltelefon. I dag er dette en av verdens største innovasjonsarenaer, et økosystem med to millioner app’er tilgjengelig, og over en milliard brukere. Fem av verdens mest verdifulle selskaper i 2017 er bygget på samme prinsipp (Google, Apple, Amazon, Microsoft og Facebook). Samspillet mellom kjernen og de ytre leverandørene utgjør et økosystem, og representerer som Tiwana (2014) skriver i «Platform Ecosystems: Aligning Architecture, Governance, and Strategy», en av de viktigste innovasjonene i dette århundret.

Figuren under er fritt gjengitt fra Tiwana (2014) og viser en generisk modell hvor plattformene/kjernene tiltrekker seg brukere fordi den tilbyr tjenester, og tiltrekker seg tjenester fordi en har brukere. Terskelen for tjenesteleverandører er lav, fordi de slipper å skaffe brukere selv. Plattformeier, for eksempel NGU, sørger for tillit slik at både brukere og tjenesteleverandører er trygge på at det er sikkert å anvende og innovere på informasjonen som plattformen tilbyr. Økosystemet er summen av plattform, tjenester, apper og brukere, hvor alle aktører er tett knyttet til og avhengig av hverandre. Utviklingen vil trolig gå i retning av at mer komplekse økosystemer vokser frem.

Kilde: Fritt etter Tiwana

Det meste av plattformlitteraturen handler om kommersielle selskaper som Google og Apple, men diskusjonen om plattformer er like aktuelle i offentlig sektor.

Norges mest kjente plattform

Altinn er en digital plattform som er blitt Norges viktigste kanal for dialog mellom det offentlige, bedrifter og innbyggere. Altinn så dagens lys i 2003 etter at tre ledere fra Skattedirektoratet, Brønnøysundregistrene og SSB erkjente det meningsløse i at bedriftene var pålagt å rapportere mange av de samme opplysningene til en rekke offentlige etater. Resultatet ble en innrapporteringsløsning inkludert en nettportal, der bedriftene rapporterer én gang, og de offentlige etatene hentet informasjonen fra samme løsning. Det som ikke er så godt kjent er at Altinn har utviklet seg fra en portal til å bli en plattform. Plattformen inneholder en kjerne av basistjenester bygget på noen nasjonale registre i Brønnøysund. Den kan relativt enkelt utvide sitt tjenestetilbud, gjennom å bygge nye moduler; for eksempel utvidet Altinn sitt produkttilbud i 2016 ved å tilby «elektronisk samtykke» og i 2015 fikk tredjepartsutviklere enkel tilgang til funksjonalitet.

Altinn gir eksterne aktører muligheten til å utvikle sine løsninger som utnytter plattformens produkttilbud; mer enn 400 programvareprodukter er tilpasset Altinn, inkludert skybaserte produkter. Hele 99,7 % av norske bedrifter benytter plattformen, og mer enn 40 offentlige etater er tilknyttet, inkludert KS som representerer alle kommuner. Altinn skaper, på samme måte som for eksempel Google, et økosystem gjennom sine plattformegenskaper, som gjør at flere nye aktører kan ta det i bruk. Dette gir mer effektiv samhandling i offentlig sektor; mellom stat og kommune, og på tvers av sektorene. Denne samhandlingen gir bedriftene et enklere grensesnitt til offentlig sektor. Grensesnittet kan igjen stimulere til økt åpenhet og økt smidighet i hvordan pålagte oppgaver utføres og hvordan innbyggere opplever digitale tjenester fra norske bedrifter. Disse mulighetene for samhandling over Altinn som plattform, skaper verdier for flere aktører. Noen eksempler i kjølevannet av Altinn er automatisering av konkursbehandling, lånesøknadsprosesser og delingsøkonomi. Altinn viser veg og andre offentlige registre kan derfor inneholde en betydelig strategisk ressurs, som kan utvikles til å inngå i plattformer for innovasjon og samhandling. Slike åpne plattformer muliggjør innovasjon på helt andre måter enn å kun drive IT-utvikling i egen regi.

Tanker om fremtiden

De som skriver om dette for tiden mener sterkt at det er behov for en statlig plattformpolitikk. Med unntak av økosystemet rundt Altinn er denne politikken stort sett fraværende i Norge foreløpig. Når den kommer, vil den trolig peke på behovet for arbeidsdeling. Hvis vi ser tilbake til 2007, da Apple lanserte plattformen iTunes, hadde de i utgangspunktet tenkt å utvikle mange av app’ene sine selv. Men et viktig poeng fra utviklingen av økosystemer er at innovasjon kan skje mange steder, og ikke nødvendigvis av plattformeier, i dette tilfelle Apple. Dette kan illustreres med en meget vellykket norsk plattform fra 70-tallet. Kommersielle banker i Norge etablerte Bankenes Betalingssentral (BBS) i 1974, som en felles plattform for betalingsformidling. Over tid har BBS bidratt til både innovasjon og produktivitetsøkning i banksektoren, og gitt Norge et førsteklasses betalingssystem. Digitalisering og plattformtanke er med andre ord ikke helt ny i finansnæringen. Det sentrale her er at det er viktig å skille mellom plattformen, som bør styres av offentlige virksomheter, og brukerrettet innovasjon i økosystemet, som i hovedsak bør være drevet av bedriftene. Dette kan tenkes er en hovedregel, men jeg kan se for meg mange variasjoner over denne arbeidsdelingen.

De lavest hengende fruktene er å fortsette på den veien Altinn har vist, og gjøre offentlig informasjon tilgjengelig for tjenesteleverandører. Et eksempel som vi ved NGU kjenner godt er arbeidet med portalen Geonorge, som kan nå et potensial til å bli en nasjonal plattform for geografisk informasjon og stedfestede data. Våre datasett og tjenester på Geonorge er eksempelvis beskrevet med metadata, hvordan dataene oppstår, hvor ofte de er oppdaterte, kvaliteten og beskrivelse av egenskaper. Likevel er det slik at mange brukergrupper har behov for mer; hva er datasettene og tjenestene egnet i planprosesser og hvordan kommuniserer vi kvalitet på en forståelig måte for ulike brukergrupper?

Et mål med Geonorge er å utvikle det en plattform for både offentlige og private tjenesteutviklere å innovere rundt. NGU har eksempelvis allerede innovert på denne plattformen ved at vi har laget et nedlastnings-API som gjør at brukerne laster ned data fra våre databaser, selv om de er inne i Geonorge-portalen. Dette gjør at brukeren slipper å forholde seg til at NGU og Geonorge har to ulike grensesnitt for nedlasting av geologiske data, men opplever det hele som én tjeneste.

Smarte byer, er mye omtalt de siste årene. Det betyr i praksis at tjenester, i varierende grad, er digitalisert og at de er digitalt tilgjengelig. Et godt eksempel er Ruters trafikkapp, som forteller reisende hvor lenge det er til bussen ankommer stoppestedet. I tillegg til å lage egne tjenester gjør Ruters åpne grensesnitt til trafikkdata det mulig for applikasjonsutviklere å lage tilleggstjenester. Transportsektoren har startet å etablere et egne økosystem. En mer krevende sektor er helse- og omsorgssektoren. Her er behovet for innovasjon stort og attraktivt, men tunge IT-løsninger, et strengt lovverk for personvern og velorganiserte profesjonsinteresser gjør dette til en kompleks problemstilling som det tar tid å utvikle i retning av digitale økosystem.

Vår egen nasjonale database for grunnundersøkelser (NADAG) fungerer også bra som eksempel. Denne kan sees på som en infrastruktur og kanskje også plattform og er muliggjort gjennom et tett samarbeid mellom offentlige aktører som NGU, Statens vegvesen, Bane NOR, NVE, Statsbygg og flere kommuner. I tillegg har samarbeidet med Trimble Solutions vært sentralt for å få på plass den teknologiske løsningen som muliggjør opplasting til NADAG, inkludert kvalitetskontrollrutiner, via prosjekteringsverktøyet og skytjenesten GeoSuite Cloud. 

Hva betyr det for NGU som samfunnsaktør

Plattformer er en prinsippløsning på to viktige samfunnsbehov, nemlig (i) å skape solide strukturer for fremtidens digitaliserte samfunn og (ii) å øke innovasjonstakten av nye tjenester for å tilfredsstille brukerbehov i ulike sektorer. I mange tilfeller må disse behovene konkurrere om ressursene. Det er flere ganger nevnt her at innovasjon skjer enklest i en plattformøkologi. Åpne plattformer muliggjør innovasjon på helt andre måter enn å drive IT-utvikling kun i egen regi. En erkjennelse kan være at det blir aldri nok ressurser i det offentlige, verken penger eller talent, til å gjøre alt som er mulig. Isteden vil en bevisst plattformstrategi kunne skape mer innovasjon gjennom en arbeidsdeling hvor NGU tar et hovedansvar for digitale plattformer, mens markedet kan bidra med brukerrettet innovasjon.

I mange offentlige dokumenter står det at staten skal tilby tjenester og at vi skal rapportere på antall skjema gjort digital, men det er mye viktigere at vi lager plattformer som skaper tillit blant alle aktørene. Det er mange som kan produsere tjenester. Dette krever to ting, skriver Tiwana i Platform Ecosystems: For det første må det etableres digitale arkitekturer, der det er et klart skille mellom plattform og tjenester. For det andre må det etableres et styringsregime, der rollene er definert, og det skapes forutsigbarhet både for offentlige og private aktører. Trolig er potensialet stort, både for NGU som samfunnsaktør og tillitsskaper, og for næringsutvikling igjennom økosystemene.